Hver gang jeg prøver å fortelle kjæresten min hva jeg liker i senga, ender vi med å snakke om hvor utilstrekkelig han føler seg. Han sier at ingenting han gjør, er bra nok for meg. Jeg ville forklare hva som kunne vært godt. I stedet sitter jeg igjen og lurer på om jeg burde latt være å ta det opp.
Vi har vært sammen i ti måneder. Vanligvis har jeg ganske lite sexlyst, så jeg hadde ikke ventet å lengte sånn etter sex når vi faktisk har det. Men jeg savner forventningen og oppmerksomheten. Jeg vil merke at han har lyst til å finne ut hva jeg liker. Selv om vi har sex, savner jeg å kjenne at han vil gjøre det godt for meg.
Jeg forventer ikke at han skal lese tankene mine. Jeg vil gjerne forklare, vise ham og utforske sammen. To ganger har vi satt oss ned og snakket rolig om sexlivet vårt. Jeg har lyttet til hvordan han opplever det, og stilt spørsmål. Når jeg forteller om min side, blir han lei seg. Da handler samtalen plutselig om noe annet.
Forskjellen merkes også i det vi gjør. Han snakket varmt om hvor godt han liker å gi oralsex. I løpet av ti måneder tror jeg han har gitt meg oralsex omtrent fire ganger. Hvor mange ganger jeg har gitt ham det, aner jeg ikke. Jeg likte å gi ham nytelse fordi jeg var tiltrukket av ham. I begynnelsen fortsatte jeg å tenke at han etter hvert ville bli like opptatt av å gjøre det godt for meg.
Men det handler om mer enn én ting. Når han har lyst på sex, føles det som om resten er opp til meg. Jeg kysser, tar på ham og prøver å bygge opp stemningen. Altfor ofte går vi videre før han har gjort særlig for at jeg også skal bli tent. Jeg blir med, fortsatt med et håp om at han skal få lyst til å bry seg om hvordan jeg har det. Etter at han er ferdig, kan han finne fram telefonen eller sovne. Jeg ligger igjen og føler at det aldri ble min tur.
Også når han retter oppmerksomheten mot meg, kan han være for hardhendt til at det kjennes godt. Jeg har prøvd å vise ham forsiktig hva jeg liker. Da føler han seg kritisert igjen. I det siste har jeg mistet lysten til å prøve. Det føles enklere å tie, selv om jeg blir liggende utilfredsstilt.
Jeg vet ikke hvorfor han reagerer sånn. Kanskje han blir usikker fordi jeg har vanskelig for å få orgasme. Kanskje han hører et ønske fra meg som en bekreftelse på at han ikke får det til. Jeg bare gjetter. Jeg tror han ønsker å være en god kjæreste, og det er mye godt ved både ham og forholdet. Han er intelligent, og nettopp derfor skjønner jeg så lite av at han ikke virker nysgjerrig på hva jeg liker.
Etter hvert har frustrasjonen også gjort noe med det jeg selv har lyst til å gi. Jeg har mistet interessen for å gi ham oralsex, selv om jeg likte det før. Han har merket det og kommenterer hvor lenge det er siden sist. Jeg kjenner straks hvor urettferdig det er, men sier ingenting. Jeg orker ikke tanken på enda en krangel.
Jeg synes fortsatt han er attraktiv. Likevel får jeg mindre lyst på ham, samtidig som jeg lengter etter sexen vi kunne hatt glede av sammen. Jeg har ikke fortalt noen om dette før. Jeg skriver ofte for meg selv. Nå prøver jeg endelig å sette ord på hvor ensomt det er å ønske seg kjæresten sin og allerede være på vei bort, etter bare ti måneder.
