Etter det som føltes som en evighet, fant jeg endelig en datingprofil jeg faktisk likte. Høyden, øynene, hele inntrykket av ham. Til og med svarene på profilspørsmålene traff. Jeg trengte ikke å overtale meg selv til å gi ham en sjanse. Jeg fikk lyst til å vite mer.
Bare det var nok til at jeg ble litt spent. Sveipingen hadde lenge bestått av raske avgjørelser, og svaret var som regel nei. Så dukket det plutselig opp en jeg hadde lyst til å stoppe opp ved.
Så fortalte han at han nylig hadde kommet ut av et seriøst forhold og bare var ute etter noe uforpliktende. Mer konkret: et vennskap med sex. Han var også ny i byen og ville bli kjent med flere.
Det var egentlig ikke så mye å tolke. Han sa hva han ønsket seg, og det var noe annet enn det jeg var ute etter. Jeg satte pris på at han var tydelig, selv om det tok litt av gleden ut av endelig å finne en profil jeg likte.
Jeg holdt tonen lett og avsluttet den delen av samtalen med noe sånt som: «Lykke til med å finne folk som er ute etter det samme her i byen.» En vennlig måte å si at vi ville forskjellige ting på.
Vi hadde allerede utvekslet numre, og de første fire dagene sendte vi meldinger om litt av hvert. Helt vanlige hverdagsting. Vi snakket aldri i telefonen. Det var bare sånn småprat man har med noen man knapt kjenner, der nesten hva som helst kan bli et samtaleemne.
Nå har det gått tre–fire dager uten at noen av oss har skrevet. Jeg lurer på om han mistet interessen for å holde kontakten da det ble klart at jeg ikke ønsket den ordningen han foreslo. Det ville gitt mening, men jeg vet jo ikke.
Jeg er ikke spesielt knyttet til ham. Vi kjenner hverandre knapt. Det jeg stadig vender tilbake til, er hvor sjelden en profil faktisk fanger interessen min.
For en gangs skyld likte jeg øynene, høyden, svarene, hele greia. Så kom vi til den ganske vesentlige detaljen om hva vi begge lette etter.
