For et par måneder siden spurte eksen min om jeg kunne hjelpe til med et ærend. Jeg sa ja. Det var ingen stor sak, og vi hadde gått fra hverandre på en grei måte. Jeg ville fortsatt behandle eksen min ordentlig, så det føltes naturlig å stille opp.
For meg var det en engangstjeneste. Da ærendet var unnagjort, tenkte jeg ikke mer på det.
Men så kom det en lignende forespørsel uka etter. Og uka etter der igjen. Vi snakket aldri om at dette skulle bli en fast ordning. Ingen spurte om jeg hadde tid hver uke, eller om det fortsatt passet. Likevel virket det etter hvert som om hjelpen min var noe eksen regnet med.
I starten var det lett å la det gli. Hver forespørsel var jo omtrent like liten som den første. Det føltes litt vanskelig å protestere når jeg allerede hadde gjort det flere ganger. Vi kom godt overens, og jeg ville gjerne beholde den gode tonen. Men gradvis merket jeg at jeg ikke lenger følte at jeg egentlig ble spurt.
Da jeg endelig tok det opp, prøvde jeg å forklare at det hadde begynt å kjennes som en plikt. Jeg hadde sagt ja til ett ærend, ikke til å hjelpe hver uke. Jeg ville at den forskjellen skulle bety noe.
Eksen ble opprørt og sa at jeg trakk meg fra avtalen.
Det er særlig den formuleringen jeg har hengt meg opp i. Hvilken avtale? Å trekke seg må jo bety at jeg først har lovet å være med på noe. Jeg har gått gjennom den første forespørselen i hodet flere ganger og prøvd å finne øyeblikket da jeg visstnok sa ja til alle de neste.
Jeg skjønner at eksen kan ha blitt vant til hjelpen. Og når jeg fortsatte å stille opp, kan det ha sett ut som om ordningen var grei for meg. Likevel trodde jeg det måtte gå an å ta det opp uten å bli møtt som en som hadde brutt et løfte.
Nå føler jeg meg brukt, før jeg begynner å lure på om det er et for sterkt ord. Jeg vil fortsatt at vi skal ha et godt forhold. Jeg hadde bare trodd det skulle være rom for å spørre om jeg fortsatt hadde lyst til å hjelpe.
