La oss si at jeg er blitt eldre, har gjort det bra i livet og er i et ekteskap jeg vil beholde. Forholdet fungerer. Vi har et liv sammen som er verdt å ta vare på. Men kona mi vil ha sex sjeldnere enn meg, og forskjellen ser ut til å øke. Hva gjør jeg da med den delen av meg som ikke har roet seg?
Det er spørsmålet jeg prøver å stille. Jeg ser for meg en situasjon, uten å påstå at jeg vet hva som foregår i andres ekteskap. Utenfra er det lett å finne en ryddig forklaring på noe privat. Jeg mistenker at det er langt mindre ryddig når man står midt i det.
Kona mi ville ikke skylde meg lyst bare fordi vi hadde vært sammen lenge. Samtidig ville ikke mitt eget ønske om nærhet forsvinne fordi det var blitt vanskelig å snakke om. Begge deler kunne være sant mens vi sto på kjøkkenet og snakket om hva vi trengte fra butikken, med den andre samtalen hengende i lufta.
Det vanskeligste i dette tenkte tilfellet er hvor lenge det kan vare. Mindre sex denne måneden er én ting. Å se for seg mye mindre sex resten av livet føles annerledes. Jeg kunne elske kona mi og likevel sørge over den muligheten. Hun kunne elske meg og bli sliten av forventningen om mer sex. Ingen av følelsene ville løse noe i seg selv.
Selv en ærlig samtale ville vært usikker. Ville hun høre at jeg savnet henne, eller at jeg førte regnskap? Ville jeg klare å lytte til svaret hennes uten straks å behandle det som starten på en forhandling? Vi kunne forstå hverandre bedre og fortsatt ønske forskjellige ting.
Det at jeg hadde lykkes ellers i livet, ville hjulpet lite her. Verken penger eller selvtillit fra jobben ville fått lysten vår til å passe sammen. Jeg ville fortsatt vært én person som ba en annen om noe hun kanskje ikke ønsket.
Så spørsmålet er ganske hverdagslig, selv om det gjør vondt: Hvis vi begge vil beholde ekteskapet, men ønsker forskjellige seksualliv, hva kan vi frivillig bli enige om — og kan jeg leve med svaret?
