Jeg hadde nylig flyttet for meg selv da jeg begynte å bruke datingapper. Jeg hadde lyst til å nyte friheten, gå på dater og ha det gøy. Jeg var ikke ute etter noe seriøst, og det sa jeg til ham tidlig.
Han var søt, arbeidsom og snill. Han sa det var helt greit å holde det uforpliktende, og kom hjem til meg noen ganger. Kjemien var det ingenting å si på. Jeg var absolutt tiltrukket av ham.
Så overrasket han meg med en date hjemme hos meg: en vegetarisk treretters middag, blomster og et stearinlys. Det er noe av det fineste noen har gjort for meg. Han hadde fått med seg hva jeg likte, og virkelig lagt seg i selen for å gjøre kvelden spesiell.
Han var omtenksom i hverdagen også. Masserte føttene mine, spurte hvordan dagen hadde vært, og lyttet når jeg trengte å få ut litt frustrasjon. Jeg er ganske bestemt på hvordan jeg liker ting, og han så ut til å forstå meg uten at hver minste preferanse måtte diskuteres.
Humoren traff ikke helt. Noe av det han sa, fikk meg til å krympe meg litt, selv om jeg visste at han mente det godt. Det føltes smålig å henge seg opp i det når så mye annet var fint, men jeg merket det likevel.
I går kveld var han hos meg og ble trøtt etter en lang arbeidsdag. Jeg sa at han kunne overnatte. Selv var jeg ikke søvnig, så jeg gikk ut i stua og hørte på musikk. Jeg var litt brisen.
Han kom etter og ble stående og se på meg. Jeg forklarte igjen at jeg ikke var trøtt, men at han gjerne måtte legge seg. Han hadde jo jobbet mye.
Da sa han noe sånt som: «Kos deg med leiligheten din, jenta mi. Hør på musikk, ha en liten fest.» Det var varmt og oppmuntrende ment. Likevel ble akkurat det øyeblikket for kjærlig. Det begynte å føles som et forhold, og jeg kjente at jeg ikke ville gli videre inn i det.
Jeg ba ham dra. Vi snakket sammen, og jeg forsikret ham om at han ikke hadde gjort noe galt. Jeg var ikke klar for noe så romantisk.
En del av meg føler meg dum. Han er et fantastisk menneske, og noen ville blitt lykkelige for alt han gir. Mye av det gjorde meg glad også. Men det føles urettferdig å fortsette bare fordi han er så fin, når jeg vet at jeg ikke ønsker den romantikken.
Han sier han fortsatt er fornøyd med å være venner som også har sex. Det er det jeg stadig kommer tilbake til: Hvis han vil det selv, er det galt av meg å ønske at det blir med det?
