Jeg er 20, kjæresten min er 24, og vi har vært sammen i ni måneder. Jeg har det godt med ham. Det føles viktig å begynne der, for jeg synes det er vanskelig å forklare hvorfor noe jeg ønsker så sterkt, også gjør meg så redd.
Før dette forholdet var jeg veldig selvstendig. Jeg var også ganske nummen følelsesmessig, selv om jeg ikke nødvendigvis skjønte det da. Jeg var vant til å komme meg gjennom dagene uten å kjenne så voldsomt på alt. Det har endret seg etter at jeg ble glad i ham.
Dette er første gang jeg virkelig er forelsket og får de samme følelsene tilbake. Det gjør meg lykkelig på en måte jeg ikke har opplevd før. Jeg var bare ikke forberedt på hvor sårbar jeg skulle føle meg, eller hvor mye det kunne bety å ha et annet menneske i livet mitt.
Vi hadde et kort brudd på grunn av omstendigheter utenfor forholdet. Det gjorde mer vondt enn jeg klarte å håndtere. Vi fant tilbake til hverandre, og det er jeg glad for. Men det at vi er sammen igjen, har ikke visket ut hvordan det var da vi ikke var det.
Før bruddet kunne jeg forestille meg å miste ham. Nå vet jeg hvordan det føles. Noen ganger lurer jeg på om jeg ville klart å gå gjennom det igjen, og jeg er ikke trygg på svaret.
Nå har vi et avstandsforhold, så det er mye tid til å savne ham. Jeg tenker på ham hele tiden. Resten av livet mitt er også ganske tungt akkurat nå, og jeg tror det forsterker alt. Jeg har lite annet som gir meg ro.
Av og til skulle jeg ønske at jeg aldri hadde forelsket meg. Det føles rart å innrømme, for jeg vil jo være sammen med ham. Jeg vil ha forholdet vårt. Jeg savner bare noen ganger å være en som ikke visste hvor vondt det kunne gjøre å miste det.
Jeg føler meg alene om akkurat dette, fordi kjæresten min ikke har opplevd det på samme måte. Han elsker også noen som elsker ham tilbake, men følelsene ser ikke ut til å overvelde ham slik de gjør med meg. Selv lurer jeg på hvordan folk får plass til så mye i en helt vanlig hverdag.
Roer følelsene seg med tiden? Kan jeg fortsette å elske ham så høyt og etter hvert bli mindre redd?
