Jeg kan jobbe sammen med noen på et arrangement i én dag og savne dem etterpå. Da mener jeg som kollega: Jeg trivdes med å jobbe sammen med dem, og så var arrangementet over. Én dag var nok til at jeg merket at de ikke var der lenger.
Jeg er 22, og noe lignende skjer nesten hver gang jeg blir kjent med noen jeg liker. Det virker ikke som jeg har noen mellomting. Så fort et menneske betyr litt for meg, kjenner jeg det sterkt.
Med nye venner merker jeg det på alle detaljene jeg husker. Ting de har fortalt, blir værende hos meg. Noen ganger lurer jeg på om de vil synes det er rart at jeg husker så mye. For meg er det naturlig å huske det noen sier når jeg har lyst til å bli kjent med dem. Samtidig vet jeg at vi kanskje ikke betyr like mye for hverandre ennå.
Da jeg sluttet i min første jobb som voksen, gråt jeg. Jeg kom så godt overens med lederen min og kollegaene at det føltes som å ta farvel med mennesker jeg sto nær. Jeg visste jo at det var en jobb. Det gjorde ikke avskjeden mindre trist.
Det er vanskeligst å forstå når romantikk er involvert. Jeg forelsker meg i hver mann jeg ligger med. Fysisk nærhet fører med seg følelser for meg, og de kommer ikke forsiktig, litt etter litt. Jeg har ikke funnet ut hvordan jeg kan oppleve den nærheten uten å bli så knyttet til den andre.
Det som forvirrer meg, er at jeg har et godt forhold til foreldrene mine. Jeg har heller ingen frykt for å bli forlatt som jeg kjenner til. Jeg finner ingen åpenbar forklaring på hvorfor alle forbindelser kjennes så personlige.
Og jeg vil jo ikke automatisk gjøre det å bry seg om folk til et problem. Jeg liker å huske ting vennene mine har fortalt. Jeg er glad for at jeg hadde kollegaer det var vondt å slutte hos. Det er mye fint i de følelsene også.
Likevel lurer jeg på styrken i det. Blir andre like knyttet til folk etter så kort tid? Eller har de en roligere form for nærhet som jeg på en eller annen måte alltid hopper over?
