Jeg prøver å finne den rette måten å fortelle kona mi at jeg er bifil på. Tydeligvis tror hjernen min at det finnes én magisk setning som får en personlig samtale til å føles helt uanstrengt. Den har ikke kommet med noe forslag ennå.
Noe av det som gjør dette vanskelig, er at jeg ikke vil få det til å høres ut som om jeg bekjenner noe galt. At jeg er bifil, betyr ikke at jeg er misfornøyd i ekteskapet, vil forandre på det eller forteller at noe har skjedd. Det er en del av den jeg er. Samtidig vet jeg at jeg har holdt det for meg selv, og kona mi kan ha spørsmål – både om hva det betyr, og hvorfor jeg forteller henne det nå.
Jeg tror det er best å ta det opp når vi har ro og tid til å snakke, ikke midt i en krangel eller på vei ut døra. Jeg trenger ikke holde noen tale. Jeg kan si: «Det er noe personlig jeg har hatt lyst til å fortelle deg. Jeg er bifil, og jeg vil ikke fortsette å unngå denne samtalen.» Så kan jeg forklare hva jeg ønsker at hun skal forstå om følelsene mine og forholdet vårt, uten å gå ut fra at hun vet hva hun skal spørre om.
Jeg må også gi henne rom til å reagere. Jeg kan svare ærlig, men bør ikke forvente at hun finner den perfekte reaksjonen på flekken – eller gjøre henne ansvarlig for at jeg skal føle meg bedre etter endelig å ha sagt det. Hvis hun trenger tid, er det også en del av samtalen.
Jeg vet fortsatt ikke hvordan hun vil ta det. Jeg kan bare slutte å vente på det perfekte øyeblikket og fortelle henne det rett fram, i en privat samtale. Setningen trenger ikke være perfekt. Den må bare være min.
