Da jeg kom hjem forrige helg, holdt kjæresten min på med å pusse opp baderomsinnredningene. Hun hadde også tatt ned noe av kunsten jeg hadde kjøpt og hengt opp, og flyttet rundt på ting for å få huset mer etter sin smak. Vi har vært sammen i to år, og dette har skjedd før. Jeg pleier å si at det ser fint ut, for ellers ender det gjerne med at hun mener jeg hater alt hun gjør.
Så sa hun at vi måtte bytte ut alt metall i huset med gullfargede beslag, så det passet til de nye knottene på baderomsinnredningen og håndklekrokene. Dørhåndtak, hengsler, knotter på kjøkkenskap, vasker, dusjhoder – alt. Jeg sa nei. For meg ble det for mye gull, og jeg trodde vi hadde snakket om å bytte til svart etter hvert. Da svarte hun: «Du er mann, du fortjener ikke å ha en mening om interiørdesign.»
Det traff ekstra fordi hun flere ganger har avfeid smaken min. Hun har sagt at jeg burde være mer som faren min og bare la være å mene noe. Tingene jeg liker, har hun kalt billige eller «sånn møbelbutikkstil». Jeg liker det minimalistisk og moderne: fjellbilder, geometriske motiver og svart, hvitt og blått. Gulv, benkeplater og andre ting i huset valgte jeg da jeg pusset det opp. De var kanskje ikke dyre, men de er min stil, og jeg har fått komplimenter for dem.
Jeg forventer ikke at vi skal like akkurat det samme. Foreldrene mine har vært gift i over tretti år og har fortsatt hver sin smak. De tar med prøver hjem og velger sammen. Jeg kan inngå kompromisser. Det som sliter på meg, er følelsen av at meningene mine ikke teller i mitt eget hus.
Vi er også uenige om større ting. Hun vil flytte, mens jeg har fått en godt betalt jobb med pensjon som kan gjøre det mulig for meg å gå av når jeg er 55. Hun kan være omsorgsfull og medfølende overfor andre, men når det gjelder livet vårt sammen, føler jeg ofte at hun bare ser sin egen side.
Nå lurer jeg på om det er en overreaksjon å be kjæresten min flytte ut på grunn av en krangel om gullfargede dørhåndtak. Men det handler ikke bare om håndtakene. Jeg er lei av å føle at hjemmet og livet jeg har bygget opp – og retten min til å ha en mening om dem – ikke teller.
