Da jeg begynte å spise kylling igjen, tenkte jeg at jeg hadde funnet noe som gjorde treningshverdagen enklere. Jeg likte maten, klarte å holde meg til kostholdet og slapp å forhandle med meg selv om hvert måltid. Jeg hadde ikke sett for meg at neste forhandling skulle handle om ekteskapet mitt.
Kona mi og jeg er begge 31. Vi kommer fra indiske familier som ikke spiser kjøtt, og bor nå i USA. Jeg har spist kjøtt i perioder gjennom årene. Det visste hun da vi giftet oss, selv om jeg var vegetarianer akkurat da.
Det vi aldri snakket om, var om jeg måtte fortsette å være vegetarianer for at vi skulle være sammen. Jeg visste at hun ikke likte tanken på kjøtt. Jeg visste ikke at det kunne bety at hun ikke ville være gift med meg.
Vi har bodd hver for oss av praktiske grunner. I denne perioden begynte jeg å spise kylling igjen. Da jeg fortalte henne det, sa hun at hun ikke ville flytte tilbake hvis jeg hadde tenkt å fortsette å spise kjøtt.
Jeg begynte med det praktiske. Jeg kunne spise kjøtt utenfor hjemmet. Vi kunne ha hvert vårt kjøkkenutstyr. Hvis jeg hadde kjøtt hjemme, kunne jeg holde det unna henne. Hun skulle aldri trenge å spise det, og jeg tilbød meg å lage mat til oss begge.
Ingen av forslagene har endret noe. For henne handler dette om grunnleggende verdier. Det løses ikke med to stekepanner.
Jeg vil ikke avfeie det hun har vokst opp med, eller gjøre hjemmet vårt til et sted der hun mistrives. Samtidig trodde jeg at et ekteskap hadde plass til ulik mat på tallerkenene. Å gi avkall på noe jeg liker, føles annerledes når alternativet er å miste kona mi.
Jeg er villig til å endre vaner, finne praktiske løsninger og ta mer av matlagingen. Det som uroer meg, er å si ja fordi jeg er redd for konsekvensene av å si nei. Vi avklarte aldri dette før vi giftet oss. Nå bor vi fra hverandre, og om vi skal bo sammen igjen, ser ut til å avhenge av hva jeg går med på å slutte å spise.
