Bør jeg vente på den ideelle partneren, eller regne med å fire på noen av kravene mine? Jeg spør av nysgjerrighet. Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg mener.
«Ideell» kan jo bety mye. Det kan være en som deler verdiene mine og ønsker seg omtrent det samme livet. Men det kan også være en som oppfyller hver eneste preferanse jeg har samlet på meg, inkludert noen jeg kanskje ville slitt med å begrunne høyt.
Og hva mener vi egentlig med å inngå kompromisser? At vi liker forskjellige hobbyer? Eller at jeg godtar et forhold der noe vesentlig mangler? Begge deler kan omtales som å gi noen en sjanse, selv om det er stor forskjell på å leve med dem.
Jeg er nysgjerrig på hvordan folk skiller mellom dette når det faktisk står et menneske foran dem. Blir et krav mindre viktig fordi du blir kjent med noen og oppdager andre ting du setter pris på? Eller hender det at du senker kravene mest fordi du er lei av å lete?
Dere som ventet: Hva gjorde at en bestemt preferanse var verdt å holde fast ved? Og dere som inngikk kompromisser: Hva fikk valget til å kjennes riktig? Jeg vil gjerne høre hva kompromisset faktisk besto i, og om det fortsatt føles lite nå.
