Etter å ha lengtet etter ham i årevis har jeg kommet til et sted jeg aldri hadde sett for meg: Jeg har ikke lyst på ham lenger. Og nå har det skjedd noe enda rarere. Jeg tåler nesten ikke lukten av ham.
Han er renslig. Dette handler ikke om at han burde dusje eller bruke deodorant. Det er ingen sånn konkret ting jeg kan sette fingeren på. Det er hans egen lukt, den helt vanlige lukten av ham, som plutselig plager meg.
Det skillet føles viktig, selv om det er vanskelig å forklare. Hvis jeg sier at han lukter vondt, høres det ut som noe han kan vaske bort. Men det jeg reagerer på, virker ikke som noe som kan skilles fra ham.
I alle disse årene var det jeg som lengtet og håpet. Jeg ville ha ham så mye at jeg ikke kunne forestille meg at det skulle bli sånn. Nå er lysten på akkurat ham borte. Når jeg kommer nær nok til å kjenne lukten hans, kjenner jeg nesten avsky.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med at det føles så brått. Lengselen gjennom alle de årene var ekte. Det er denne ubehagelige reaksjonen også, selv om den gjelder noe så kjent og hverdagslig som lukten hans.
Jeg trodde det å miste lysten ville bety at en følelse bare forsvant. Jeg var ikke forberedt på at noe så sterkt skulle ta plassen dens.
