Jeg har for vane å flørte ganske intenst med mannen min til alle døgnets tider. Tydeligvis har jeg en personlig kvote. Jeg vet ikke hvem som innførte den, men hvis jeg ikke når den, får jeg ikke sove. En upraktisk ordning når den andre parten allerede har lagt seg.
Denne uka er jeg bortreist på jobbkonferanse. I kveld tok han en tidlig kveld, og jeg rakk ikke å ringe før han sovnet. Helt rimelig, selvfølgelig. Folk blir trøtte. Folk legger seg. Problemet er bare at jeg fortsatt har mye å si til mannen min, og ingen våken mann å si det til.
Jeg savner latteren hans. Småhumringen også. Den fortjener å nevnes særskilt, for jeg er glad i hele utvalget. Jeg savner reaksjonene hans når jeg forteller, gjerne nokså utførlig, hva jeg har lyst til å gjøre med ham. Flørtingen er morsom i seg selv, men responsen hans står for en betydelig del av underholdningen.
Så er det alt en telefonsamtale uansett ikke ville hjulpet på. Lukten hans. Kyssene. Hjerteslagene. Den helt vanlige tryggheten i å være så nær at jeg merker alt dette uten at vi først må finne et tidspunkt som passer.
Og eggene han lager til meg iblant. Jeg synes de hører hjemme i den samme kjærlighetserklæringen. Det må være plass til både dype følelser og en god frokost. Jeg har et rikt indre liv, og deler av det er sultent.
Jeg savner også den rare lille vrikkingen hans med hoftene. Det er vanskelig å forklare hvor oppriktig jeg lengter etter akkurat den bevegelsen uten å miste all verdighet. Heldigvis har verdighet aldri vært avgjørende for flørtingen min.
Så her ligger jeg, bortreist på jobb, og får ikke sove fordi personen jeg aller helst vil plage, har gjort det fornuftige og sovnet. Jeg elsker ham. Jeg savner ham. Akkurat nå skulle jeg særlig gjerne ha fått ham til å le.
I morgen tidlig har jeg tenkt å overøse ham med kjærlige ord. Han har jo lagt seg tidlig. Forhåpentligvis er han uthvilt.
