Jeg trodde jeg visste hva haken var: Han skulle reise i marinen om to uker. Så, klokka fem om morgenen, fikk jeg en melding fra kona hans.
Jeg er 23, og han er 24. Vi hadde kontakt på ungdomsskolen og videregående, og jeg fulgte ham på Instagram. Han sendte meg en melding, vi begynte å prate om hva som hadde skjedd siden sist, og han foreslo at vi kunne treffes før han dro. Det hadde jeg lyst til.
Han skrev stadig oftere, ba om nummeret mitt, og snart snakket vi på FaceTime. Det var litt vanskelig å finne tid til å møtes, siden han jobbet tidlig om morgenen og jeg jobbet netter. Tid til å flørte fant vi likevel. Ganske mye, faktisk.
Han ringte meg på FaceTime fra jobben. Han kom også innom min jobb, senest i går. Vi pratet, holdt hender og ble endelig enige om å dra på date på onsdag.
Da hadde den gamle forelskelsen min begynt å våkne igjen. Jeg visste at det var dumt å falle for en som snart skulle reise. Slik jeg hadde forstått planene hans, ville jeg ikke få se ham igjen på minst åtte år. Jeg hadde allerede begynt å grue meg til kjærlighetssorgen avstanden kunne føre med seg.
At han var gift, var ikke en del av regnestykket.
Siden jeg jobber netter, legger jeg meg vanligvis rundt seks om morgenen. I dag, like før jeg skulle sove, kom det en melding fra en kvinne som presenterte seg som kona hans. Hun skrev at hun ville sette pris på om jeg sluttet å prøve å møte og sende meldinger til mannen hennes.
Helt greit. Hun trengte ikke be meg to ganger.
Han hadde aldri sagt at han var gift, hadde kjæreste eller bodde sammen med noen. Det var ingen bilder av henne på kontoene hans. Før den meldingen visste jeg ikke at hun fantes.
Vi skrev fram og tilbake i omtrent en time. Hun stilte spørsmål, og jeg svarte ærlig. Jeg hadde ingen planer om å dekke over for ham. Jeg antok at hun hadde funnet nummeret mitt på telefonen hans, men visste ikke hvor mye hun allerede hadde sett.
Vi skrev fortsatt da jeg egentlig skulle ha sovet. I går holdt han meg i hånden. I dag tidlig satt jeg og forklarte det til kona hans.
