Jeg var forelsket i kjæresten min, og hun sa at hun var forelsket i meg. Jeg trodde på henne. Da jeg introduserte henne for en venn av meg, stolte jeg på dem begge.
Nå tenker jeg annerledes på det møtet. Den gangen var det bare kjæresten min som skulle hilse på en jeg regnet som en venn. Jeg hadde ingen grunn til å tro at jeg senere skulle angre på det.
Etter hvert begynte jeg å legge merke til at hun virket interessert i ham. Han virket interessert i henne også. Det så ut til å være gjensidig, og da jeg først hadde fått øye på det, fulgte jeg mer med på hvordan de var sammen.
Det var særlig tonen mellom dem som satte seg i meg. Det var noe ved måten de snakket til hverandre på som fikk meg til å tro at de hadde gått over en grense. Jeg begynte å mistenke at de hadde ligget sammen.
Men jeg har ingen direkte bevis. Det er det vanskelige med å fortelle dette: Jeg føler meg sviktet, men kan ikke vise til noe som beviser at sviket faktisk fant sted. Jeg har bare det jeg la merke til, og min egen tolkning av det.
Det har også blitt vanskeligere å tenke på at hun sa hun elsket meg. Før opplevde jeg de ordene som noe trygt mellom oss. Nå lurer jeg på om hun mente dem, selv om mistanken min ikke gir noe sikkert svar på det heller.
Jeg stolte på ham som venn og på henne som kjæreste. Nå sitter jeg igjen og tenker på måten de snakket sammen på, overbevist om at noe skjedde, men uten å kunne si at jeg vet.
