Jeg prøver å forstå hvorfor en mann fortsetter å ha noe med en kvinne når han vet at hun føler mer for ham enn han gjør for henne. Særlig når han skjønner at hun har blitt følelsesmessig involvert. Hva betyr det de har, for ham da?
Jeg kan godt se for meg at han bryr seg om henne uten å ønske det samme forholdet som hun gjør. Kanskje han liker å være sammen med henne, gleder seg til å snakke med henne og er oppriktig glad i henne. Følelsene hans trenger ikke være falske selv om de ikke utvikler seg i samme retning som hennes. For ham kan det føles naturlig å fortsette.
Men hvordan tenker han om hennes side av det? Den samme oppmerksomheten kan bety to ganske forskjellige ting. Det han opplever som hyggelig selskap og nærhet, kan hun oppfatte som starten på et forhold.
Så finnes det en mindre behagelig mulighet: Han liker at hun er der. Han vil beholde oppmerksomheten og nærheten. Vet han selv at det er derfor han blir, eller føles det mindre bevisst når han står midt i det?
Jeg tror ikke alle menn har samme grunn. Derfor vil jeg gjerne høre fra noen som kjenner seg igjen.
Hvis du visste at hun håpet på mer, hva håpet du selv skulle skje? Trodde du følelsene dine kunne endre seg? Var du sikker på at hun forsto hvor du sto? Eller brydde du deg om henne, men utsatte en samtale som kunne bety at du mistet henne?
Når du stadig kom tilbake, hva tenkte du at du ga henne?
