I går oppdaget jeg at kjæresten min var utro igjen. Vi hadde vært sammen i to år, og jeg hadde allerede gitt ham en ny sjanse én gang. Denne gangen blokkerte jeg ham overalt. Nå sender han e-poster der han beklager og ber om å få prøve på nytt.
De siste tre månedene hadde han brukt en annen konto til å snakke med kvinner som viste interesse for ham. En av dem var ei han pleide å omtale som nærmest en søster. Akkurat det slipper jeg ikke taket i. Før hørtes det så hverdagslig og betryggende ut.
Jeg trodde vi hadde det bra. Vi hadde hatt problemer, men jeg trodde vi fortsatt ville være sammen og jobbet med forholdet. Samtidig holdt han denne delen av livet sitt skjult. Jeg var der for ham og støttet ham uten å ane hva som foregikk.
Likevel satt jeg ofte igjen med følelsen av at støtten min ikke var nok. Jeg kunne stille opp og etterpå lure på hva mer jeg burde ha gjort. Etter at jeg fant kontoen, har de samtalene fått en annen betydning.
Jeg gjorde en feil i mai. Det nekter jeg ikke for, og jeg prøver ikke å fraskrive meg min del av problemene våre. Men han trekker det stadig fram som forklaringen på at han forandret seg. Mens jeg trodde vi forsøkte å ordne opp, skjulte han altså tre måneder med samtaler.
Han kunne ha gått. Det ville gjort vondt, men jeg tvang ham aldri til å bli. I stedet fortsatte jeg å stole på en som kunne se meg i øynene og oppføre seg som om alt var normalt. Nå lurer jeg på hvor mye av det jeg følte mellom oss, han faktisk følte også.
Jeg elsket ham. Det forsvinner ikke bare fordi jeg har blokkert ham. Jeg vil ha noen som støtter meg, og slippe å lure på om følelsene hans er ekte. Akkurat nå er det vanskelig å se for seg at jeg skal klare å stole så mye på noen igjen.
Jeg vil ikke date, og jeg vil ikke gi ham enda en sjanse. Jeg vet allerede hva det kostet å stole på ham sist. Nå kommer unnskyldningene på e-post, med bønn om noe jeg ikke vil gi ham.
