Jeg er 30 og har hatt lite hell med kvinner. Det jeg prøver å forstå, er hva som foregår i hodet på menn som virker avslappet når de dater. Fra jeg legger merke til en kvinne jeg synes er tiltrekkende, til jeg får sagt hei, har jeg rukket å tenke på alt som kan gå galt.
Jeg er ikke ute etter en replikk å pugge eller et knep som skal få noen til å bli interessert. Jeg vil forstå hvordan en vanlig samtale får en romantisk tone når begge er interesserte, og hvordan man merker at interessen ikke er gjensidig.
Hva tenker dere når dere tar kontakt med en kvinne dere har lyst til å bli kjent med? Er dere bare nysgjerrige på henne? Tenker dere allerede på å spørre om en date? Jeg legger så mye i hva det kan bli, at jeg sliter med å være til stede i selve samtalen.
Så er det avvisningen. Et nei høres overkommelig ut når jeg sier det sånn. I hodet mitt følger det med pinlig stillhet, skam og muligheten for at andre får høre om det. Jeg er redd for å gjøre henne ukomfortabel, og så blir jeg redd for at all bekymringen gjør meg vanskelig å slappe av sammen med.
Jeg lurer også på hvordan det er for dere som har datet noen dere følte var utenfor deres liga. Jeg vet at folk ikke kan rangeres så enkelt. Likevel kjenner jeg igjen følelsen: å like noen og bestemme på hennes vegne at hun umulig kan like meg tilbake.
Hva hjalp dere videre? Selvtillit, erfaring eller evnen til å lese situasjonen? Hvordan lærte dere forskjellen på å ta en sjanse og å fortsette når interessen ikke var der?
Jeg vil gjerne bli mindre opptatt av at det må ende på en bestemt måte. Det høres greit ut i teorien, men er vanskeligere i praksis. Jeg vil gjerne høre ærlige historier fra menn som husker hvordan dette var. Før dating begynte å føles lettere, hva måtte dere slutte å fortelle dere selv?
