En kveld i midten av august snakket kjæresten min og jeg om hva folk regner som små former for utroskap. Så ble hun stille og spurte hva jeg ville gjort hvis hun var utro. Jeg lo. Jeg trodde hun tullet. Det gjorde hun ikke.
Da jeg spurte rett ut, sa hun at hun hadde vært det. Så fortalte hun hvem det var med: en hun kjente gjennom meg, og som tidligere hadde vært vennen min. Det var jeg som hadde introdusert dem. Jeg husker at jeg ble helt stille og tom. Jeg fikk det ikke til å passe med livet jeg trodde vi hadde.
Jeg er 28, og hun er 23. Vi hadde vært sammen i et år og snakket om å gifte oss. Hun visste at jeg mente alvor. Hun visste hvor sikker jeg hadde vært på oss.
Vi hadde nesten gjort det slutt to ganger på grunn av den psykiske helsen min. Etter tilståelsen har jeg lurt på om det hadde noe med valget hennes å gjøre. Hun har ikke sagt det. Jeg vet ikke hvorfor det skjedde, men jeg vender stadig tilbake til spørsmålet.
Jeg bestemte meg for å tilgi henne fordi jeg elsker henne, og hun sier at hun elsker meg. Jeg mente det da jeg tok den avgjørelsen. Likevel har ikke følelsene mine blitt som før. Jeg sliter med å sove og vil helst være alene. Spørsmålene kommer tilbake: Hvorfor? Hvordan? Hva skjedde?
Av og til ser jeg ham fortsatt. Han vet at jeg vet. Vi har felles venner, og hun har bedt meg om å ikke fortelle noen, fordi hun ikke vil at de skal få vite det. Dermed sitter jeg blant folk som kjenner oss, med noe jeg føler at jeg ikke kan forklare.
Vennene mine har merket at jeg har forandret meg. Jeg sier at jeg er sliten på grunn av jobben. Det er lettere der og da, men etterpå føler jeg meg enda mer alene.
Fra mitt ståsted ser det ut som livene deres går videre, mens mitt har blitt fremmed. Jeg vet at jeg ikke kan se alt de føler. Jeg vet bare hvordan jeg selv har det.
Noen ganger skulle jeg ønske hun aldri hadde fortalt meg det. Jeg savner å stole på folk uten å måtte tenke over det. Jeg savner å få sove. Mest av alt savner jeg den jeg var før den samtalen. Jeg vil ha verdenen min tilbake.
