Jeg er 34, og mannen min har nylig fortalt at han har vært utro. Han er 37. Vi har vært gift i ti år og sammen i seksten. Det er mye felles historie å sitte med når jeg plutselig ikke vet hva som skjer videre.
Jeg prøver fortsatt å ta det inn. Jeg vil ikke gå inn på alle detaljene, for det er egentlig ikke dem jeg vil snakke om akkurat nå. Jeg er rådvill, og midt oppi alt har det dukket opp et spørsmål jeg ikke hadde ventet å stille: Hvordan er det egentlig å date når man er i trettiårene?
Det føles rart bare å spørre. Jeg har ikke tenkt på dating på over ti år. Egentlig har jeg vært sammen med ham hele mitt voksne liv. Vi var allerede et par før jeg rakk å få særlig erfaring med å være voksen på egen hånd. Nå forsøker jeg å forestille meg noe jeg ikke har trengt å tenke på på veldig lenge.
Det betyr ikke at jeg er klar for å møte noen. Jeg vet ikke engang hva jeg skal gjøre med forholdet mitt. Akkurat nå klarer jeg bare så vidt å lure på om det kan finnes et annet forhold en gang i framtiden.
Jeg er nysgjerrig på menn i førtiårene også. Ønsker de seg forhold? Finnes det folk der ute som fortsatt vil møte noen og bygge noe varig? Jeg skjønner at en hel aldersgruppe ikke har ett felles svar, men det er likevel slike spørsmål jeg sitter med.
Jeg må nesten le litt av hvor merkelig dette føles. Her prøver jeg å fordøye at mannen min har vært utro, og så begynner jeg å lure på datingmulighetene. Tydeligvis går det an å være knust og nysgjerrig samtidig. Det hadde jeg ikke sett for meg at jeg skulle oppdage.
Etter seksten år med én person virker det enormt å begynne på nytt. Jeg trenger ikke å vite hvordan alt skal foregå. Jeg vil bare vite om det finnes håp, og om det å date igjen faktisk er så skummelt som det høres ut.
