Etter fem dater med en fyr fra Hinge har jeg blitt invitert på Friendsgiving, en Thanksgiving-middag med vennene hans. Jeg er 35, han er 39, og vi har tydeligvis kommet til punktet der andre mennesker kan få vite hva jeg heter.
Datene har vært fine. Vi har blant annet vært på en heldagstur ut av byen, og vi har overnattet hos hverandre noen ganger. Jeg liker ham. Det er greit å få fram, for nølingen min kan fort høres ut som om jeg leter etter en utvei. Jeg prøver mest å skjønne hvor fort dette går.
Han har allerede spurt om vi skal holde oss til hverandre. Jeg syntes det kom litt tidlig, men sa ja. Jeg snakker ikke med noen andre, og jeg vil fortsette å treffe ham. Svaret føltes riktig, selv om spørsmålet kom litt før jeg var forberedt på det.
Så spurte han i går om jeg ville bli med på Friendsgiving, og da visste jeg plutselig ikke hva jeg skulle svare.
Å møte vennene hans føles som et nytt steg. Hittil har vi kunnet bli kjent bare vi to. På middagen skal jeg møte folk som kjenner ham fra før, antakelig alle på én gang, og samtidig oppføre meg normalt rundt et festmåltid. Det er flere oppgaver enn invitasjonen først ga inntrykk av.
Det som gjør dette litt vanskeligere, er at jeg ikke har andre planer for Thanksgiving. Jeg har verken familie eller nære venner i USA, så det venter ingen annen middag. Det frister å tilbringe høytiden sammen med noen. Samtidig føler jeg meg ikke helt klar for å møte opp som hun han dater.
Jeg var gift i mange år og begynte først å date igjen i år. Jeg har derfor lite fersk erfaring å sammenligne med. Kanskje fem dater, en avtale om å bare treffe hverandre og en invitasjon til høytidsmiddag er en helt vanlig rekkefølge. Kanskje han bare har lyst til å ha meg med.
Så der står jeg. Jeg liker ham, har ingen andre planer og vet ikke om jeg er klar for å møte vennene hans. Så langt har en invitasjon til middag vist seg å være det vanskeligste spørsmålet.
