Jeg skal ha en videosamtale senere med en mann som virker lovende. Vi matchet på en app og har skrevet ordentlige meldinger til hverandre i omtrent en uke. Han har gitt meg fullt navn, og LinkedIn-profilen stemmer. På papiret burde vurderingskomiteen være godt fornøyd.
Likevel gruer jeg meg litt.
Det er ikke noe dramatisk. Jeg har ingen dårlig magefølelse om ham, og det er ikke et åpenbart problem jeg prøver å bortforklare. Han virker interessant. Vi har til og med klart å snakke om noe med litt innhold, og det burde jo telle.
Jeg tror kanskje bare jeg er sliten.
Jeg har vært på ti første dater uten å møte noen jeg hadde lyst til å treffe igjen. Ti ganger har jeg møtt en fremmed for å finne ut om praten vi hadde på forhånd, også fungerte når vi satt i samme rom. Ingen av møtene ga meg lyst på et nytt. Nå begynner enda et første møte å ligne mistenkelig på et jobbintervju.
Videosamtalen skal jo være den enkle varianten. Vi kan snakke sammen uten å sette av en hel kveld. Likevel har selv denne lille avtalen begynt å føles som noe jeg må samle krefter til å komme meg gjennom.
Jeg vil ikke avlyse. Vi har brukt en uke på å komme hit, og jeg er fortsatt nysgjerrig på ham. Dessuten er «man vet jo aldri» et irriterende seiglivet argument. Det har overlevd alle ti datene.
Kanskje jeg må få forventningene ned på nivå med det som faktisk skal skje: en kort samtale med en person som virker interessant på papiret. Jeg trenger ikke møte opp med nok begeistring til å holde et mulig forhold gående. Jeg skal bare snakke med ham.
Men jeg tar gjerne imot en av de historiene der noen var på nippet til å gi opp, og så møtte et fantastisk menneske i siste liten. Helst en troverdig en.
Samtalen er senere. Foreløpig vurderer jeg å justere forventningene litt, eller skaffe meg en hund til.
