Etter en halloweenfest endte vi hjemme hos ham og så på Minecraft-videoer, tett inntil hverandre. Jeg la hodet på skulderen hans. Han hvilte hodet mot mitt. Til å være en kveld med en kompis begynte det å ligne mistenkelig mye på noe annet.
Vi er begge 19 og har vært venner siden vi begynte å studere. Det første året var vi sammen nesten hele tiden, men da hadde jeg kjæreste. Det forholdet tok slutt. Vennskapet vårt fortsatte, og et sted på veien fikk jeg lyst til å være noe mer enn bare venninnen hans.
Han begynte å invitere meg med på konserter, bare oss to. Han inviterte meg også hjem til seg alene. Jeg lurte på om han var interessert, men den gangen skjedde det ikke noe. Kanskje han ville ta det rolig. Det er bare litt vanskelig å vite når vi ikke engang har avklart om det er noe på gang.
Han har aldri hatt kjæreste. Kanskje han derfor er usikker på hvordan han skal gå fram, men det vet jeg jo ikke. Jeg prøver å la være å tolke alt i min favør.
Så var det halloweenfesten. Han hentet meg, og vi dro ut sammen med noen av vennene våre. Da de andre gikk, dro vi hjem til ham. Der ble det Minecraft-videoer og kos. Jeg liker ham jo. Han er snill, smart og morsom. Å sitte tett inntil ham gjorde det ikke akkurat enklere å tenke på dette som et helt vanlig vennskap.
Jeg måtte hjem litt senere. Han fulgte meg, vi ga hverandre en klem, og han sa at jeg så veldig fin ut. Selve komplimentet var greit nok å forstå. Det var alt rundt som gjorde meg usikker.
For når vi ikke er sammen, er det stort sett jeg som starter samtalene. Vi sender hverandre reels, og han tar initiativ til enkelte ting som har med musikk å gjøre. Men som regel skriver jeg først. Det er forskjellen som får meg til å nøle. Vi kan sitte tett sammen hjemme hos ham, mens jeg på mobilen lurer på om han kommer til å ta kontakt av seg selv.
Vennene våre tuller innimellom med at vi er sammen. Han virker ikke utilpass, men avfeier dem med at de er noen nerder eller noe sånt. Kanskje han blir flau. Kanskje han bare beskriver situasjonen helt riktig. At han ikke protesterer høylytt, er tross alt ingen kjærlighetserklæring.
Pappa har pekt på noe annet som kan ha gjort det uklart. Jeg har nemlig sagt til ham at han burde få seg kjæreste. Det jeg mente, var at jeg gjerne kunne være den kjæresten. Det jeg faktisk sa, var mer et generelt forslag. Pappa tror det kan ha påvirket hvordan han oppfatter meg. Mitt forsøk på å vise interesse besto altså i å foreslå at han skulle bli sammen med en eller annen jente.
Nå lurer jeg på om jeg skal ta det første steget. Jeg er glad i vennskapet vårt og vil ikke sette det på spill, men jeg ser ham ikke bare som en venn lenger. Jeg har klart å legge hodet på skulderen hans uten å få sagt det viktigste.
