Kjæresten min og bestevennen min har blitt bedre venner, og jeg klarer ikke å finne ut om det er grunn til bekymring, eller om jeg reagerer på noe jeg har opplevd før.
Hun er 21, og han er 28. Vi tre er sammen iblant. I starten syntes jeg bare det var fint at de kom godt overens. I det siste har tonen mellom dem begynt å virke flørtete. Jeg legger merke til det når vi er sammen, og så blir jeg usikker på om jeg leser for mye inn i det.
Kjæresten min er sjenert. Kanskje hun bare har blitt tryggere på ham. Den forklaringen virker rimelig, helt til jeg begynner å tenke på kinoturen.
Jeg fikk vite at de hadde vært på kino sammen uten meg. Da jeg spurte om det, sa hun at jeg ikke ville ha likt filmen, og at hun ikke hadde lyst til å dra alene.
Jeg skjønner jo den forklaringen. Det er hyggelig med selskap, og de trenger ikke å ha samme filmsmak som meg. Men det er kjæresten min og bestevennen min det er snakk om. Jeg var allerede urolig for måten de oppførte seg rundt hverandre på. Da jeg fikk vite at de hadde laget planer sammen, fikk uroen noe mer konkret å feste seg ved.
Tanken på at hun kan være utro med ham, har slått meg. Det føles rart å skrive det, for en del av meg tviler på det. Hun elsker meg, og jeg elsker henne. Jeg vil ikke gjøre en kinotur til bevis på noe jeg ikke vet om har skjedd.
Eksen min var utro mot meg. Det gjør det vanskeligere å stole på min egen reaksjon. Jeg husker hvor vondt det gjorde, og jeg vil ikke overse noe åpenbart. Samtidig vil jeg ikke behandle kjæresten min som om hun allerede har gjort det samme som eksen.
Så jeg vender stadig tilbake til det jeg faktisk vet: Jeg synes de virker mer flørtete, de dro på kino uten meg, og forklaringen hennes kan være helt vanlig og sann. Er dette et vennskap jeg sliter med å venne meg til, eller begynner de å bli for nære?
