Har du noen gang hatt fantastisk seksuell kjemi med noen, og så gradvis oppdaget at nesten ingenting annet mellom dere fungerte? Det er akkurat den kombinasjonen jeg er nysgjerrig på. At det er så lett å ha lyst på hverandre, mens helt vanlige ting ved å være sammen blir overraskende vanskelige.
Jeg ser for meg et par som sitter fullt påkledd og snakker etter at den intime stunden er over. Tiltrekningen er der fortsatt, men nå skal de komme seg gjennom en samtale. Kanskje den ene vil ta opp noe med en gang, mens den andre lukker seg. Kanskje de stadig misforstår hverandre. Det som føles så enkelt fysisk, hjelper dem visst ikke videre akkurat nå.
Så finnes det forskjeller som tar lengre tid å få øye på. Verdier, livsstil og forventninger til et forhold. To mennesker kan ha veldig lyst på hverandre og likevel ønske seg helt forskjellige liv.
Hvordan gikk det opp for deg, hvis du har opplevd dette? Var det ett øyeblikk da du skjønte at forholdet ikke hadde noen framtid? Eller la du merke til småting underveis og skjøv dem til side? Jeg lurer på hvor lenge «men vi har jo en helt utrolig kjemi» kan holde liv i et forhold som ellers er vanskelig.
Jeg kan se for meg at det gjør et brudd komplisert. Da gir man også slipp på noe som faktisk var godt, og som man kanskje ikke opplever med alle man møter. Det må kunne gjøre det vanskeligere å gå enn hvis alt føles feil.
Samtidig blir kanskje forskjellen tydeligere etter hvert. Tiltrekningen holder seg, men hver gang dere prøver å snakke om et liv sammen, virker det livet litt mindre fristende.
Hvis du har vært der, hva veide tyngst til slutt? Trakk den fysiske kjemien deg tilbake, eller klarte du å sette pris på det dere hadde hatt og likevel kjenne at det var over?
