I den siste meldingen skrev han om kvinnen han håpet å møte en gang i framtiden. Han håpet hun ville ha mange av mine egenskaper. Vi hadde datet i et par måneder, og nå var det slutt. Det var et kompliment jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med.
Han hadde sagt at han ikke kjente noen gnist mellom oss. Vi avsluttet rolig og på god fot. Ingen krangel, ingen beskyldninger. Så kom avskjedsmeldingen: Han var glad for at vi hadde møttes, syntes jeg var en flott jente og håpet å finne en med mye av det han likte ved meg. Til slutt ønsket han meg lykke til videre.
Hver for seg var setningene lette nok å forstå. Men sammen fikk de meg til å lure: Hvis det var dette han ønsket seg, hvorfor ville han ikke ha meg?
Det var ikke vennligheten som gjorde meg forvirret. Jeg trengte ikke at han skulle være slem for å tro på at det var slutt. Det var sammenligningen med en framtidig kjæreste. Han kunne se for seg mye av det jeg hadde å by på i et forhold, så lenge forholdet var med en annen kvinne.
Jeg vet jo at det å sette pris på noen ikke er det samme som å ønske å være sammen med dem. Gode egenskaper blir ikke automatisk til tiltrekning, uansett hvor mange man kan ramse opp. Det er bare ikke særlig trøstende å forstå forskjellen når det er meg han velger bort. Når han liker så mye ved meg, begynner jeg likevel å lure på hva som mangler.
Ordet «gnist» gjør meg ikke klokere på akkurat det. Det sier noe om følelsen han ikke hadde, men ikke hvorfor den uteble. Han hadde ikke pekt på et konkret problem som jeg kunne forstå, eller engang være uenig i. Det betyr ikke at han var uærlig. Men forklaringen gir meg lite å holde fast i.
Kanskje ville han oppriktig fortelle at han var glad for å ha blitt kjent med meg, selv om han ikke ville fortsette. Kanskje var det en vanlig måte å gjøre et farvel litt mildere på. Jeg vet ikke hvor nøye han hadde tenkt gjennom formuleringen om den neste kvinnen. Det jeg oppfattet som ros, ble uansett den delen jeg strevde mest med å forstå.
Det er noe forvirrende ved å avslutte på god fot. Vi hadde ingen vond krangel som overskygget det jeg likte ved ham. Det gikk an å avslutte uten å bli uvenner, og likevel satt jeg igjen og lurte på hvorfor han ikke ville gi oss mer tid.
Han ønsket meg alt godt videre. Jeg har ingen grunn til å lese meldingen som en oppfordring til å overtale ham. Det var et farvel. Men rett før han avsluttet, beskrev han kvinnen han håpet å finne. Jeg kjente igjen mye av meg selv i henne.
