Praten gikk fint helt til jeg foreslo at vi kunne snakke sammen. På telefon. Før et første møte. Det var visst et problem.
Fram til da hadde han vært veldig hyggelig. Han sendte en varm morgenhilsen. Da jeg beklaget meg, svarte han at det ikke var nødvendig: Vi hadde jo begge et liv. Han ville gjerne fortsette kontakten utenfor datingappen. En mann som skjønte at andre mennesker hadde ting å gjøre. Lovende.
Jeg takket og spurte om han kunne tenke seg en telefonsamtale før vi møttes. For meg handlet det om å føle meg litt tryggere og mer komfortabel før et første møte med en mann jeg ikke kjente. Vi hadde skrevet sammen i en app. En liten prat før vi traff hverandre virket ikke som et voldsomt steg videre.
Svaret var et kontant nei. Han forklarte ikke at han mislikte telefonsamtaler, og foreslo heller ingen annen måte å bli litt bedre kjent på. Han syntes selve spørsmålet var et rødt flagg.
Det var den delen jeg ikke forsto. Han ville gjerne ha kontakt utenfor appen, men å snakke sammen før vi møttes, var plutselig bekymringsfullt. Jeg hadde ventet et svar på om vi kunne ta en telefon. I stedet fikk jeg visst en vurdering av meg selv.
Jeg spurte hvorfor. Jeg var oppriktig nysgjerrig på hva han mente jeg hadde bedt om. Det kunne jo finnes en forklaring. Kanskje vi la forskjellige ting i en telefonsamtale. Kanskje han bare hatet å snakke i telefonen. Et nei alene fortalte meg ikke det.
Da dempet han ordvalget. Rødt flagg var kanskje ikke riktig uttrykk, sa han. Det var mer et tegn på at vi ikke var på samme bølgelengde. Det hørtes mildere ut, uten at jeg ble særlig klokere. Fra hyggelige meldinger til en konklusjon om at vi ikke passet sammen. Telefonen hadde ikke engang rukket å ringe.
Han ønsket meg lykke til og skrev at jeg virket veldig hyggelig. Nesten det rareste var hvor vennlig det hele var. Vi hadde ikke kranglet. Det fantes ingen lang diskusjon jeg kunne gå gjennom for å finne ut hvor det skar seg. Han kunne tydeligvis synes at jeg var hyggelig, og likevel mene at spørsmålet var grunn nok til å avslutte. Jeg satt igjen og leste en samtale som var høflig helt til siste melding.
Han kunne selvfølgelig si nei til en telefonprat, akkurat som jeg hadde mine grunner til å ønske en. Det var vurderingen av spørsmålet jeg ikke forsto.
Jeg har ikke svart på avskjeden hans. Den siste meldingen er helt høflig. Jeg blir fortsatt hengende ved meldingen litt lenger opp, der ønsket om å høre stemmen hans ble problemet.
