En måned etter den andre daten vår sendte hun en melding og spurte hvordan det gikk. Da hadde jeg allerede konkludert med at hun ikke var interessert. For min del kom det ikke til å bli noen tredje date. Det hadde jeg avgjort helt på egen hånd.
Vi er begge 30 og hadde vært på to dater i løpet av to måneder. Jeg ville gjerne ha møtt henne oftere, men hun var stadig opptatt. Vi hadde ikke kranglet, og hun hadde ikke sagt rett ut at hun ikke ville treffes igjen. Det var først og fremst vanskelig å finne plass til en ny date.
Etter den andre daten fortsatte vi å sende meldinger en stund. Så fortalte hun at hun skulle reise til en annen delstat i jobbsammenheng de neste ukene. Hun skulle si fra når hun hadde tid. Jeg svarte at det hørtes bra ut, og lot det bli med det. Jeg var svært så positiv, til å være en mann som ikke regnet med å høre noe mer.
Så ble det stille fra oss begge. Jeg maste ikke om en ny date, og hun foreslo ingen. Siden hun visste når hun ville være ledig, lot jeg henne ta neste steg. Hun hadde sagt at hun skulle gi beskjed. Jeg hadde ikke tenkt å spørre i ett sett om hun snart hadde tid.
Jeg tolket det slik jeg pleier å tolke folk som alltid er opptatt og aldri foreslår et annet tidspunkt: som et høflig nei. Ikke brutalt, og heller ikke nødvendigvis uærlig. Bare den varianten der samtalen får dø ut, så ingen trenger å holde en liten tale om hvorfor det ikke blir oss.
Dermed sluttet jeg å tenke på henne. Vi hadde tross alt bare møttes to ganger, og det gikk så lenge mellom hver gang at vi aldri kom ordentlig i gang. Jeg hadde ønsket flere dater, men det gjorde jo ikke henne mindre travel. For min del hadde det hele tatt slutt uten noe oppstyr.
Så kom meldingen. Hun foreslo ikke en tredje date og forklarte heller ikke måneden som hadde gått. Hun spurte hvordan jeg hadde det. Kanskje jobbreisene faktisk var hele forklaringen, og hun tok opp kontakten da hun hadde tid. Kanskje hun bare fikk lyst til å høre fra meg igjen. Jeg visste nå at hun ville ta kontakt. Hva hun ville videre, sa meldingen ingenting om.
Det som overrasket meg, var hvor sikker jeg hadde vært på at dette var over. For meg hadde stillheten vært et svar. Så kom det likevel en melding fra henne. Hun hadde jo aldri sagt nøyaktig når hun skulle ta kontakt. Jeg hadde bare ikke sett for meg at det ville gå en hel måned hvis hun var interessert.
Jeg har ikke svart ennå. Hun stilte et enkelt spørsmål om hvordan det går. Svaret mitt krever foreløpig betydelig mer arbeid.
