Morgenen etter at vi endelig hadde hatt sex igjen, våknet jeg med gråten i halsen. Det hadde gått over to uker, og det var jeg som tok initiativet. Jeg ville kjenne meg nær mannen min. I stedet satt jeg igjen med følelsen av at han hadde gjort unna noe han helst ville sluppet.
Det var i hvert fall slik jeg opplevde det. Min nytelse virket ikke særlig viktig, og etterpå følte jeg meg enda mindre begjært enn mens jeg gikk og ventet. Jeg er 25. Vi har bodd sammen som ektepar i omtrent et år, og jeg hadde ikke sett for meg at jeg allerede skulle lure på om ekteskapet vårt var på vei mot slutten.
Det verste var at jeg nettopp hadde begynt å håpe. Vi hadde hatt en alvorlig samtale om at vi stadig sjeldnere hadde sex. Etterpå skjedde det oftere. Noen øyeblikk opplevde jeg som lidenskapelige. Jeg trodde vi var i ferd med å finne tilbake til hverandre.
Så tok vi praten igjen. Jeg spurte om det var noe jeg ikke visste. Var det noen andre? Hadde han et problem med porno? Kunne noe av det forklare forandringen? Jeg hadde ingen holdepunkter for noen av delene. Jeg prøvde å forstå, ikke å konfrontere ham med noe jeg hadde oppdaget.
Han forklarte at han bare var sånn. Han hadde ikke det samme behovet for sex som meg. Slik hadde det alltid vært for ham, sa han. Han sa også at han egentlig ikke savnet folk. Jeg forsøkte å forstå avstanden jeg kjente mellom oss. Han beskrev noe som ikke var nytt for ham.
Jeg spurte om han ville vurdere å gå til legen for å utelukke at det var noe fysisk. Han sa at han ikke kunne tvinge seg selv til det. Jeg vet at det er hans valg. Likevel hadde jeg håpet at han ville være med på å undersøke hva som skjedde mellom oss, selv om ingen av oss kunne love at vi fant en løsning.
Da jeg nevnte at jeg syntes det hadde blitt bedre etter den forrige samtalen, sa han at han ikke hadde gjort noen spesiell innsats. Forbedringen jeg hadde merket, var bare noe jeg innbilte meg, ifølge ham. De samme ukene hadde gitt meg håp, mens han tydeligvis ikke oppfattet dem slik.
Jeg fortalte at jeg hadde begynt å tvile på om han fremdeles syntes jeg var tiltrekkende som kvinne. Han svarte at han elsket personligheten min. Jeg tror på at han elsker meg. Men svaret fortalte meg ikke om han hadde lyst på meg.
Han sa at han ikke kunne forandre den han var. Hvis jeg var ulykkelig, kunne han ikke tvinge meg til å bli. Vi kunne skille oss. Han sa også at neste gang vi tok opp dette temaet, burde det handle om hvorvidt vi skulle skilles. Vi var begge utslitt av samtalen.
Samtidig finnes det fortsatt mye nærhet mellom oss. Vi gir hverandre kos og klemmer, ler og liker å være sammen. Jeg kan ikke beskrive ham som en gjennomført dårlig ektemann. Jeg elsker ham fortsatt og er tiltrukket av ham. Men jeg savner lidenskapelige kyss og sex som begge faktisk har lyst på. Jeg vil ikke at han skal ligge med meg av plikt.
Jeg vil heller ikke skilles. Men neste gang jeg tar opp det som gjør mest vondt i ekteskapet vårt, må vi kanskje snakke om å avslutte det.
