Da han skrev at han skulle begynne i en annen løpeklubb, ba jeg ham om å bli. I flere uker hadde jeg holdt meg unna og latt meldingene hans stå ubesvart. Nå ville jeg plutselig at han ikke skulle dra.
Jeg er 47. Han er 30. Den aldersforskjellen hadde stoppet meg hver gang jeg fikk lyst til å si hva jeg følte. Nå skulle han slutte i gruppa, og han visste fortsatt ikke hvorfor jeg hadde vært så avvisende.
Jeg hadde vært med i klubben i årevis uten å bli betatt av noen. Etter skilsmissen fristet tanken på et nytt forhold enda mindre enn før. Jeg dro på trening for å løpe. Jeg var ikke på utkikk etter en mann, verken der eller noe annet sted.
Da han begynte, ble vi løpende sammen fordi vi holdt samme tempo. Jeg syntes han var hyggelig, men kjente ingen umiddelbar tiltrekning. Det var bare fint å ha selskap mens vi drev med noe vi begge likte.
Etter hvert sto vi ofte sammen under oppvarmingen og tøyde ut i nærheten av hverandre etterpå. Vi hadde felles interesser og lo av de samme tingene. Det virket som om han virkelig prøvde å få meg til å le. Etter skilsmissen betydde det mer enn et pent ansikt ville ha gjort.
Det gikk flere måneder. Jeg begynte å svare med egne spøker, og vi lo mye sammen. Andre la merke til hvor godt vi kom overens, men ingen antydet at det var noe romantisk mellom oss. For meg var han fortsatt en løpevenn. Bare en jeg gledet meg stadig mer til å møte.
Så begynte jeg å gjøre meg litt mer flid før trening. Finere løpetøy i friskere farger, litt sminke, mer innsats med håret. Vi hadde ikke sagt noe om følelser, men jeg visste hvem jeg hadde i tankene når jeg gjorde meg klar.
Han ga meg telefonnummeret sitt på en helt hverdagslig måte. Jeg kunne ringe hvis jeg trengte noe. Det gjorde jeg ikke. Jeg la merke til at han snakket mer med meg enn med de andre, og lurte på om han var interessert. Så kom tanken på alderen min, og jeg fant andre forklaringer. Kanskje han bare ville være venner, kanskje han var ensom. Kanskje interessen for eldre kvinner handlet mer om sex enn om meg. Jeg hadde ikke belegg for noe av det heller.
Jeg tenkte på ham på vei til jobb, på jobb og hjemme. Han dukket til og med opp i drømmene mine. Når jeg så ham, fikk jeg sommerfugler i magen og ble nervøs på en måte jeg ikke hadde ventet å oppleve igjen. Jeg ville være nær ham. Det skremte meg at jeg hadde fått så sterke følelser.
Dermed begynte jeg å løpe med andre og tøye ut lenger unna. Likevel oppsøkte vi hverandre. Etter hvert sendte vi meldinger og snakket i telefonen. Bare det å høre stemmen hans gjorde meg glad og spent. Men jeg tok aldri kontakt først. På trening kunne jeg glede meg voldsomt over at han var der, samtidig som jeg gjorde mitt beste for å skjule det.
I flere uker var jeg høflig, men fjern. Jeg sluttet å svare på meldingene hans. Jeg hadde ikke fortalt ham noe av det jeg følte.
Så kom beskjeden om den andre klubben. Han sa at han ville savne samtalene våre. Jeg sa at jeg ville savne ham. Nå er han borte, og jeg håper fremdeles at navnet hans skal dukke opp på telefonen igjen. Men selv om han tar kontakt, vet jeg ikke om jeg vil klare å si det jeg ikke fikk sagt da han løp ved siden av meg.
