Tre dager etter at han sluttet å svare, sendte jeg meldingen som avsluttet samtalen fra min side. Jeg ønsket ham alt godt. Samtidig sa jeg at jeg ikke satte pris på alt snakket om ærlighet og god kommunikasjon når han selv bare ble borte. Den meldingen var langt mer bestemt enn den jeg hadde sendt etter daten. Da ville jeg bare takke ham.
Jeg er 34, og han er 35. Noe av det som gjorde at jeg ville møte ham, var inntrykket av at vi ønsket det samme. Det virket som vi begge var opptatt av å være ærlige, snakke ordentlig sammen og vite hva vi ville med datingen. Det betydde noe for meg. Jeg forventet ikke et forhold før vi i det hele tatt hadde møttes. Men jeg trodde vi kunne si fra til hverandre hvis interessen ikke var der.
Under daten sa han at han hadde lyst til å se meg igjen. Jeg oppfattet det som noe han mente, ikke en høflig bemerkning på vei ut for å slippe en klein avskjed. Slik jeg forsto ham, ville han faktisk møtes en gang til.
Etterpå sendte jeg en melding og takket for daten. Han svarte at han hadde likt å være sammen med meg. Det kom med andre ord et hyggelig svar også etter at vi hadde gått hver til vårt. Det stemte med det han hadde sagt da vi møttes. Jeg prøvde å holde samtalen i gang. Så svarte han ikke på tre dager.
Vi hadde vært på én date. Han måtte gjerne ombestemme seg, også om han hadde ment det da han foreslo at vi skulle møtes igjen. Det kunne jeg ha akseptert. Det vonde var å måtte finne ut på egen hånd om samtalen allerede var over, etter at han hadde gitt meg grunn til å tro at den fortsatte.
Jeg vet ikke om han mente alt han sa, eller om ordene bare kom lett. Tausheten gir meg ikke svaret på det. I den siste meldingen beskyldte jeg ham for å lyve om hvor viktig ærlighet og kommunikasjon var for ham. Det var slik det føltes for meg. Jeg kan si hva han gjorde, men ikke hva han tenkte.
Det er noe skjevt ved en slik avslutning. Den som blir borte, slipper å si noe ubehagelig. Den andre må avgjøre hvor lenge det skal være stille før stillheten teller som et svar. Jeg ba ikke om en gjennomgang av alt han eventuelt ikke likte ved meg. Han trengte heller ikke forklare i detalj hvorfor han ikke ville treffes igjen. En kort melding om at han ikke kjente noen kjemi, ville vært skuffende, men da hadde jeg i det minste visst hvor jeg sto.
Da jeg sendte mitt eget farvel, fikk jeg sagt noe tydelig. Det tok ikke bort skuffelsen. Jeg var glad for at jeg ikke hadde brukt mer tid på en mann som sa én ting og gjorde noe annet. Samtidig var jeg såret og overrasket over at det endte slik. Jeg kunne være lettet over at jeg ikke hadde brukt mer tid på ham, og likevel være lei meg.
Min første melding var en takk for daten. I den siste ønsket jeg ham alt godt og forklarte hvorfor jeg var opprørt. Mellom de to hadde han skrevet at han likte å være sammen med meg. Det var det siste svaret jeg hadde fått.
