Det rare begynner når jeg spør om vi kan ta en prat på telefon. Han har allerede foreslått både telefonsamtaler og FaceTime, og jeg har gladelig funnet tid. Så begynner jeg å ta initiativ også, og plutselig blir det aldri noen samtale. Meldingsutvekslingen er det derimot ikke noe i veien med.
Dette har skjedd flere ganger i det siste, med forskjellige menn. I starten virker interessen ganske enkel å tolke: Han vil prate, jeg vil prate, vi prater. Jeg tar det som et lite, lovende tegn. Det er noe annet å høre stemmen til noen enn å sende meldinger når det dukker opp en ledig stund. Når han selv foreslår å ringes, antar jeg at han liker det også.
Feilen min er kanskje å tro at begge kan foreslå det. Jeg har slått meg til ro med den dristige ordningen der begge voksne kan ta initiativ. Jeg var ikke klar over at det muligens var utnevnt en egen telefonansvarlig.
Jeg forventer ikke at han skal ringe i det øyeblikket jeg spør. Vi har jobber, ansvar og liv som var i gang lenge før vi utvekslet numre. Jeg skjønner godt at folk har det travelt. Det har jeg også, selv om jeg fortsatt klarer å finne telefonen når motivasjonen er der. At en kveld ikke passer, ville jeg knapt ha tenkt over.
Det jeg merker meg, er at han stadig sier han vil ringe, uten at det blir noe av. Etterpå fortsetter meldingene som om det ikke var noe vi hadde snakket om å gjøre. Vi har fremdeles kontakt, og derfor er det vanskeligere å sette ord på enn om han bare hadde mistet interessen og blitt borte. Han er der fortsatt. Det er bare samtalen som har forsvunnet.
Kanskje han liker hvor lettvint det er med meldinger. Kanskje han bare vil snakke når det passer ham, eller er mindre interessert enn meldingene gir inntrykk av. Jeg vet heller ikke om dette er en utbredt greie i datinglivet, eller om jeg tilfeldigvis har truffet flere menn med samme vane. Jeg har lagt merke til et mønster. Det gir meg dessverre ikke tilgang til tankene deres.
Min egen interesse blir uansett mindre. Når jeg finner tid fordi han spør, liker jeg å tro at det også betyr noe når jeg har lyst til å snakke. Jeg trenger ikke føre regnskap over hvem som har ringt flest ganger. Én jobb holder. Jeg vil bare kjenne at jeg også kan ta kontakt og bli møtt med litt innsats.
Jeg kunne fortsatt med meldingene på de vilkårene som finnes. Problemet er at de vilkårene allerede gjør meg mindre interessert. Jeg har ikke lyst til å være hun han sender meldinger til når han har en ledig stund, mens samtalene jeg ber om, aldri blir noe av. Jeg vil heller ikke gjøre hver utveksling til en prat om hvordan vi kommuniserer. Jeg ville høre stemmen hans. Det virker som unødvendig mye administrasjon.
Jeg lurer fortsatt på om andre kvinner opplever dette, eller om jeg stadig treffer nye menn med samme vane. Foreløpig har jeg en mann som sier han vil ringe, en samtale som uteblir, og nye meldinger som kommer etterpå. Da har jeg allerede mindre lyst til å finne tid.
