Denne uka spurte bestevennen min om fortiden vår, og jeg ga ham endelig et ærlig svar. Edru, denne gangen. Uten muligheten til å late som jeg ikke hadde ment det etterpå.
Jeg sa at en del av meg alltid hadde elsket ham.
Vi er begge 22 nå og har vært bestevenner siden barneskolen. Gjennom årene har det vært så mange ganger det nesten ble noe mellom oss, at jeg ikke klarer å skille vennskapet helt fra tanken på noe mer. Han har kjent meg gjennom alt, og noen ganger har han forstått meg bedre enn jeg har forstått meg selv.
Ett minne sitter spesielt godt. For mange år siden sovnet jeg inntil ham hjemme hos en venn. Jeg husker hvor trygg jeg følte meg. Hvor elsket. Det var da jeg skjønte hva jeg følte, selv om jeg brukte lang tid etterpå på å prøve å komme meg unna det.
Det ble et mønster. Jeg innså at jeg ville mer, ble redd og skjøv ham fra meg. Noen ganger drakk jeg og lot noe slippe ut, før jeg trakk meg unna dagen etter. Det var skummelt å si det. Å måtte forholde meg til at han visste det, virket enda verre.
Imens fortsatte vi å være bestevenner. Han fikk høre om alle de nye kjærestene mine, og jeg fikk høre om hans. Trengte jeg råd, ringte jeg ham. Han var den jeg stolte på, og dermed også den jeg var aller mest redd for å miste.
Så da jeg endelig sa det denne uka, hadde jeg ingen plan. Jeg fikk bare sagt noe jeg hadde holdt inne i årevis.
«Så hva betyr dette?» spurte han.
Jeg sa at jeg ikke visste. Jeg er fortsatt for forvirret til å føle meg klar for et forhold med ham. Jeg ville at han skulle vite det, men jeg ba ikke om noe og prøvde ikke å presse ham.
Hvis plassen min i livet hans er som bestevenn, kan jeg godta det. Tanken på å miste ham er fortsatt verre enn tanken på å elske ham uten å bli elsket tilbake.
Der lot vi det ligge. For første gang på over ti år lar jeg meg selv si det rett ut: Jeg elsker ham. Han elsker ikke meg tilbake. Og nå har jeg sagt det her også.
