Det var etter at han kjørte meg hjem, at ting forandret seg. Før det hadde vi hatt kjælenavn, lange samtaler og den gode følelsen av å ha masse til felles. Etterpå forsvant kjælenavnene, og det kom færre meldinger. Jeg tok meg i å vente på at han skulle bli slik han hadde vært.
Jeg er 24, og han er 28. Vi hadde snakket sammen en stund, og han hadde vært så søt at jeg trodde dette gikk bra. Så hadde vi sex mens jeg hadde mensen, og etter det virket alt annerledes.
Først lurte jeg på om jeg bare la for mye i det. Til slutt spurte jeg om han fortsatt var interessert, og sa at jeg gjerne ville vite det. Han var så avvisende at det endte med at jeg ba om unnskyldning for å ha spurt.
Jeg fikk verken et ja eller et nei. Han sa at han hadde det travelt.
Jeg spurte om det var noe han trengte fra meg. Han svarte: «Nei. Jeg trenger bare at du forstår.» Jeg sa at det var greit, selv om jeg ikke helt visste hva jeg skulle forstå. Jeg ville gi ham rom, men jeg ville heller ikke miste det vi hadde begynt på.
Så sa han at vi aldri burde ha hatt sex mens jeg hadde mensen. Vi skulle ha ventet. For ham hadde det vært en dårlig opplevelse.
Jeg hadde også kjent meg usikker mens vi var sammen. Selv når vi bare lå og koste, ville han at jeg skulle være helt avkledd, samtidig som jeg prøvde å håndtere mensen. Nå tenker jeg stadig på den usikkerheten, og på hvor varm han hadde vært mot meg før.
Jeg har bedt om unnskyldning et par ganger. Hver gang har jeg vært redd for at enda en melding skal bli for mye. Jeg vet ikke akkurat hva som skjedde for ham, og en del av meg vil ikke høre flere detaljer. Det han allerede har sagt, har fått meg til å føle meg forferdelig.
Jeg lurer på om dette kan ordnes, eller om jeg på en eller annen måte har ødelagt alt. Før kunne vi snakke i det uendelige. Nå holder jeg meg stille og venter på at han skal ta kontakt når han føler seg klar. Jeg prøver å la være å sende én melding til.
