Han snakker med meg hver dag. Etter flere måneder har den jevne kontakten begynt å føles som noe jeg kan stole på. Han er engasjert i samtalene, husker små detaljer og virker opptatt av hvordan jeg har det.
Det betyr mye for meg. Jeg kan nevne noe og senere oppdage at han faktisk fikk det med seg. Jeg slipper å forklare hvem jeg er på nytt eller minne ham på alt vi allerede har snakket om. Vi har blitt godt kjent, i hvert fall på denne måten.
For alt skjer gjennom en skjerm.
Han spør aldri om vi skal møtes. Jeg har hintet flere ganger og gitt ham en åpning til å si at han også har lyst. Han sier ikke ja. Han sier heller ikke nei. Vi fortsetter å snakke, mens muligheten for å møtes blir hengende akkurat der jeg la den.
Jeg vet at et hint ikke er det samme som en direkte invitasjon. Likevel håper jeg at han skal gripe tak i det, særlig når han får med seg så mye annet. Jeg ønsker meg et tegn på at han er nysgjerrig på hvordan det ville vært å være sammen med meg utenfor disse samtalene.
Hvis han virket fjern eller uinteressert, hadde det vært mindre å lure på. Men han fortsetter å ta kontakt, og jeg fortsetter å glede meg over ham. Jeg vil ikke avfeie det vi har. Jeg vet bare ikke hva det betyr for ham.
Har han lyst til å møte meg etter hvert? Eller har han allerede det han ønsker seg: noen han kjenner godt og kan snakke med hver dag?
