Jeg har et dominant–underdanig forhold på avstand til en kvinne som bor sammen med mannen sin. Vi er voksne, og alle kjenner til ordningen. Han er komfortabel med den og liker at vi har kontakt. Vi tre har snakket åpent om dynamikken mellom oss.
Det jeg prøver å finne ut av, er hvordan vi kan gi forholdet en struktur som fungerer på avstand. Jeg er ikke ute etter en liste med oppgaver. Jeg vil heller høre hvordan andre finner en rytme: Hvor ofte gir dere oppgaver, hvor krevende er de, og hvordan utvikler dere dette over tid?
Hun ønsker at det å være underdanig skal være en del av hverdagen hennes, også hjemme sammen med mannen. Det er en viktig del av det vi ønsker å bygge. Jeg vil at rollen min skal være merkbar i livet hennes, samtidig som det er plass til samlivet deres og alt det vanlige som må gjøres hjemme.
Mannen hennes er mer enn bare innforstått med dette. Han liker dynamikken, også oppgaver som uttrykker hennes frivillige følelse av å tilhøre meg som min underdanige. Dette er noe vi har snakket om sammen, og som alle tre ønsker å gi plass til.
Selv med den felles interessen vil jeg ikke at det hele skal bli en sjekkliste. Jeg lurer på hva som gir oppgavene sammenheng og mening når vi ikke er fysisk sammen. Hvordan lar man dette utvikle seg uten bare å legge til flere ting hun skal gjøre? Hva gjør at en rutine fortsatt kjennes som en del av forholdet?
Jeg er også nysgjerrig på hvordan samtalene fungerer over tid. Vi har vært åpne om hva vi vil, men hvordan fortsetter andre den dialogen når en partner deler hjem med ektefellen sin? Hvordan sørger dere for at alle tre kan si fra når noe fungerer, bør justeres eller ikke passer lenger?
Viljen er der allerede. Spørsmålet er hvordan vi får dette til å fungere i hverdagen, med rom for å snakke om det og forme det sammen. Hvis du har erfaring med en slik ordning, hvordan så strukturen faktisk ut hos dere?
