Jeg er 37, ugift og singel. Kvinnen jeg ble involvert med, var like gammel, en tidligere kollega og gift. Vi er begge fra Bangalore. Siden vi kjente hverandre fra jobb, hadde vi allerede en fortrolighet å bygge videre på.
Ekteskapet hennes gikk dårlig. Slik hun beskrev det, var hun gift med en som fikk fram lite av det beste i henne. Hun sa at hun fikk vist en annen side av seg selv sammen med meg. Det gjorde inntrykk å høre, særlig fra noen jeg selv ønsket å komme nær.
Vi hadde det fint sammen. Vi dro på turer og overnattet sammen når mannen hennes var bortreist. Hun sa at han godtok forholdet vårt, og knyttet det til seksuelle problemer han hadde. Det var forklaringen jeg fikk. Jeg hørte aldri hans side.
Den gangen tenkte jeg at detaljene i ekteskapet deres var deres sak. Jeg var glad for det vi hadde, og gravde ikke særlig videre. Nå ser jeg at det er forskjell på å fortelle hva jeg trodde situasjonen var, og å påstå at jeg visste hvordan alt hang sammen.
Den fysiske nærheten var fantastisk. Det virket som hun kunne åpne seg etter å ha holdt mye tilbake i ekteskapet. Men jeg husker like godt det roligere: å ligge inntil hverandre, trene sammen og ha noen å dele vanlig tid med. Det var mye mer mellom oss enn bare det fysiske.
Så begynte vi å bli forelsket. Jeg tror det skremte henne. Det som først hadde virket mulig, ble vanskelig å forstå, og ingen av oss så ut til å vite hva vi skulle gjøre med følelsene. Vi avsluttet det. Bruddet gikk hardt inn på oss begge.
Jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg skal kalle forholdet. En «ordning» sier for lite om nærheten. «Kjærlighet» gjør ikke omstendighetene enklere. Jeg har lurt på om det er blitt mer akseptert å være singel og date en gift kvinne, men et navn på det ville uansett ikke forandret slutten.
Og selv med all forvirringen, og selv om det gjorde vondt da det tok slutt, husker jeg hvor godt vi hadde det sammen. Jeg skulle gjerne hatt det igjen.
