Da jeg sa ja til å gifte meg med ham, hadde jeg mange gode grunner. Han var høflig, respektfull, snill og intelligent. Han kom fra en god familie og hadde både jordeiendom og en tittel. I et tradisjonelt ekteskap betydde slike ting mye. På papiret virket han som den perfekte mannen.
Jeg var bare ikke fysisk tiltrukket av ham. Det var den ene delen som ikke passet med resten, og den holdt jeg for meg selv. Jeg sa ja selv om jeg innerst inne allerede var redd for at jeg kom til å angre. Den følelsen skjulte jeg godt nok til å gjennomføre bryllupet.
De neste ni månedene føltes ting normale. Jeg ble vant til ansiktet hans og utseendet hans. Han var hele tiden god mot meg. Hver gang vi møttes, ga han meg komplimenter og fortalte åpent om følelsene sine. Jeg trengte aldri å lure på om han syntes jeg var tiltrekkende.
Jeg håpet at tiltrekningen ville komme etter hvert som vi ble bedre kjent. Det å venne meg til ham føltes som et lite steg i riktig retning. Jeg ville tro at resten kunne følge etter. Til tross for tvilen gledet jeg meg til at vi skulle være fysisk nære.
Den første natten vår sammen var vi begge uerfarne. Ingen av oss hadde vært sammen med noen før. Da jeg så ham uten klær, oppdaget jeg at han var mindre utstyrt enn jeg hadde forventet. Vi hadde ikke samleie.
Jeg ble skuffet, og det er vanskelig å innrømme, selv overfor meg selv. Jeg hadde håpet at denne delen av ekteskapet kunne vekke tiltrekningen jeg savnet. I stedet begynte jeg å bekymre meg for hvordan sexlivet vårt ville bli, før vi egentlig hadde fått oppleve det.
Jeg tror jeg kunne tilfredsstille ham. Det jeg ikke vet, er om jeg selv ville bli tilfreds. Samtidig vet jeg at han har behandlet meg godt og ikke har gjort noe som fortjener skuffelsen min.
Jeg kan snakke om hvor snill og intelligent han er, og om alle grunnene til at jeg sa ja. Denne delen føler jeg at jeg ikke kan fortelle til noen.
