Jeg har truffet en fyr en stund, helt uforpliktende. Ingen av oss ønsker et seriøst forhold med den andre. Vi liker selskapet og sexen, og har holdt det ganske enkelt. Det var i hvert fall inntrykket før vi begynte å snakke om saken.
Her om morgenen lå vi fortsatt i senga og koste etter sex da han spurte om jeg snakket med noen andre. Så fortalte han at han selv snakket med tre andre kvinner.
Tre. Et overraskende presist tall i en samtale jeg ikke visste sto på morgenprogrammet.
Jeg ble litt satt ut. Vi var ikke eksklusive, og jeg hadde ikke gått rundt og trodd at vi egentlig var på vei mot bryllup. Men han sender meg meldinger gjennom hele dagen og søker støtte. Han sier at han savner meg og nærheten vår. Det skaper jo en viss varme, selv uten planer om en felles framtid.
Så det gjorde noe med stemningen å høre om de andre mens vi fortsatt lå tett sammen. Jeg hadde ligget der og kjent på nærheten. Plutselig fikk jeg en orientering om resten av virksomheten.
Han spurte om det var et problem at han traff andre kvinner.
«Hvis vi ligger sammen, så kanskje?» svarte jeg.
Ikke et spesielt gjennomarbeidet svar, men det var det jeg hadde tilgjengelig da spørsmålet kom.
Etter at han dro, fikk jeg noen timer til å tenke. Jeg kom fram til at jeg egentlig ikke hadde noe imot at han snakket med andre. Det var tidspunktet som hadde overrumplet meg. Og ja, egoet hadde kanskje fått en liten skramme. Jeg likte nærheten vår, og opplysningen hadde brutt litt inn i den.
Jeg sendte ham en melding og forklarte det. Sa at jeg var blitt tatt på senga, at det var greit at han snakket med andre, og at det var fint å vite.
Jeg syntes selv det var en rolig oppfølging. Ingen krav om å være eksklusive, ingen stor erklæring.
Nå har han blitt stille. Til å være den som åpnet samtalen, var han påfallende rask med å avslutte den.
