Når jeg møter en kvinne på en datingapp og det ikke blir noe romantisk mellom oss, betyr ikke det automatisk at jeg vil ha henne ut av livet mitt. Noen ganger har jeg møtt et menneske jeg trives med, som deler verdiene mine, og som jeg gjerne vil bli bedre kjent med. Det er bare tiltrekningen som mangler hos en av oss.
For meg kan det fortsatt være grunnlag for et vennskap. Vi har allerede lært litt om hverandre og vært interesserte nok til å ta kontakt. Det føles rart å si at forbindelsen ikke har noen verdi bare fordi den ikke ble slik vi først hadde sett for oss.
Ingen trenger å ha gjort noe galt. At den ene ikke kjenner noen gnist, gjør jo ikke den andre mindre verdt å kjenne.
Jeg har begynt å gi mer plass til slike vennskap, og reaksjonene har overrasket meg. Både mannlige og kvinnelige venner har stilt spørsmål ved det. De mener en fremtidig kjæreste kan få problemer med å stole på meg hvis jeg fortsatt har kontakt med kvinner jeg en gang ønsket å date.
Slik de ser det, kan det ligne på at jeg holder noen muligheter åpne. At dette er kvinner jeg kan vende meg til hvis forholdet går dårlig. Jeg skjønner at den tanken kan gjøre en partner urolig. Samtidig er det merkelig å høre et vennskap jeg setter pris på, bli omtalt som en reserveplan.
Jeg prøver ikke å skjule hvordan vi møttes. Ja, jeg vurderte en gang å date henne. Men det betyr ikke at den første interessen beskriver forholdet vårt for alltid. Når man blir kjent, kan man oppdage at man passer bedre inn i hverandres liv på en annen måte.
Vennskap er uansett noe av det som gjør et romantisk forhold tiltrekkende for meg. Hvis romantikken ikke utvikler seg, får jeg ikke automatisk lyst til å forkaste resten.
Jeg vil særlig gjerne høre fra kvinner som selv har slike vennskap. Hvordan ser dere på en partner som har det samme? Vil det at man møttes på en datingapp alltid henge ved, eller kan vennskapet etter hvert få stå på egne bein?
