Jeg er 23 og har veldig lyst til å date. Det er lett nok å si. Det vanskelige er å se for meg at jeg skal be ut noen jeg knapt kjenner, og faktisk føle meg trygg nok til å gjøre det.
Jeg har slitt med angst og overtenking nesten hele livet. Jeg jobber med meg selv og gjør fremskritt, men det betyr ikke at alle situasjoner plutselig føles enkle. Dating innebærer mye usikkerhet, og hodet mitt rekker å bli travelt opptatt lenge før noe har skjedd.
Heldigvis har jeg gode venner. De kjenner meg godt, tuller mye med meg og støtter meg. Nylig prøvde de til og med å spleise meg med noen. Da følte jeg meg ikke klar, så jeg takket nei.
Nå lurer jeg på hvilke muligheter jeg har. Jeg vet ikke om vennene mine fortsatt kan få til noe. Når jeg tenker på å møte noen på andre måter, vender jeg stadig tilbake til det samme: Jeg vil gjerne kjenne henne litt først.
Jeg mener ikke at vi må ha vært venner i årevis. Et par måneder hadde vært fint. Nok tid til å snakke om vanlige ting og bli trygge på hverandre før jeg spør om hun vil gå på date.
Det føles bare uvant å skulle gå ut med en kvinne jeg ikke kjenner. Jeg skjønner at poenget med en date nettopp kan være å bli kjent. Likevel er jeg mer komfortabel med tanken på at vi allerede vet litt om hverandre, og at et vennskap er i ferd med å oppstå.
Det som bekymrer meg, er om jeg gir meg selv for få muligheter. Jeg har lyst til å date, men den starten jeg føler meg trygg på, krever jo tid før en første date i det hele tatt blir aktuell.
Vennene mine har allerede vist at de gjerne vil hjelpe. Jeg prøver å komme dit at jeg kan ta imot hjelpen, eller våge å spørre noen selv. Er det egentlig så vanskelig å få til en start der jeg får et par måneder til å bli kjent med henne først?
