Partneren min og jeg har en intim utholdenhetslek: Vi ser hvor lenge jeg klarer å nyte oppmerksomheten før jeg gir meg. Begge er med på det, og vi har det gøy. Jeg har likevel klart å gjøre det til en idrett. Foreløpig uten eget forbund.
Jeg kan få flere orgasmer etter hverandre, så i teorien føler jeg at jeg burde kunne holde på i det uendelige. I praksis er det alltid jeg som sier stopp. Utfordringen vår er om partneren min rekker å bli sliten før jeg når min egen grense.
Mot slutten blir jeg veldig avslappet og glir inn i en svevende tilstand der jeg er helt oppslukt av det som skjer. Da føles det som om jeg fint kan fortsette. Konkurranseinstinktet holder stand, selv når resten av meg stort sett har tatt kvelden.
Så sier partneren min noe som plutselig får meg tilbake til her og nå. Og da er jeg ferdig. Jeg gir meg. Nok et lovende forsøk avsluttet med noen få ord.
Jeg liker jo alt dette. Det er noe av det som gjør innsatsviljen min litt komisk: Vi har det allerede fint, men jeg er fortsatt opptatt av å forbedre resultatene.
Det jeg lurer på, er den mentale delen. Kan meditasjon eller bedre konsentrasjon hjelpe meg med å bli værende i den avslappede tilstanden, samtidig som jeg merker og respekterer grensene mine? Har andre opplevd at det blir lettere å holde konsentrasjonen etter hvert som de får mer erfaring?
Jeg vil gjerne høre fra noen som har fått det til. Helst noen med flere seire enn tap.
