For noen år siden prøvde jeg å småprate med en kvinne på et arrangement i hjembyen min. Vi hadde noen felles bekjente, så det virket naturlig å si hei. Jeg ba henne ikke ut og hadde ingen utspekulert sjekkeplan. Jeg fulgte bare den gamle skikken med å snakke med folk som befinner seg i samme rom.
Hun avviste meg ganske uhøflig. Jeg lot det ligge. Vi kjente hverandre knapt, og én ubehagelig samtale trengte ikke å bli et større prosjekt.
Så flyttet jeg for å studere og fikk en sen vekstspurt. Det skulle tydeligvis vise seg å ha betydning.
Forrige helg var baseballaget fra hjembyen vår med i World Series, og mange samlet seg for å se på. Hun var der også. Jeg gikk ikke bort til henne, men innimellom la jeg merke til at hun kikket på meg. Jeg gjorde ikke noe med det.
Etterpå fortalte en felles venn at hun gjerne ville gå på date med meg, og lurte på om interessen var gjensidig. Vennen mente at denne nye interessen stort sett skyldtes at jeg hadde blitt høyere. Kort og konsis tilbakemelding på utviklingen min, der altså.
Jeg synes hun er ganske attraktiv, og jeg er singel. Vanligvis ville det vært nok til at jeg vurderte en date. Jeg trenger ingen omfattende begrunnelse for at noen synes jeg er tiltrekkende, og jeg vet at folk kan se annerledes på hverandre etter noen år.
Likevel husker jeg hvordan hun behandlet meg da jeg bare prøvde å føre en vanlig samtale. At hun er interessert nå, visker ikke ut det. Dessuten kommer forklaringen på interessen fra en felles venn. Hun har ikke sagt noe til meg selv.
Så jeg har ikke bestemt meg. Her ligger muligheten for en date, sammen med ett dårlig minne og en annenhåndsforklaring som handler om høyden min. Har jeg lyst til å bli kjent med henne, eller er jeg mest nysgjerrig på hvordan det føles å endelig oppfylle opptakskravene?
