For litt over et år siden ble jeg med i en kristen gruppe for single. Vi møtes hver uke for å dele troen vår. En gang i måneden har vi brettspillkveld eller spiser sammen, og hver måned står også to aktiviteter på programmet. Det gir oss mange anledninger til å bli kjent, uten at hver samtale trenger å være starten på en date.
Det var der jeg ble kjent med Steve. Han hadde vært med en stund, så lenge var han bare et kjent ansikt. Nå er han en jeg gleder meg til å treffe. Han ligner på Kenny Rogers, så han er lett å få øye på i en forsamling.
I sommer spurte han om jeg ville spise lunsj med ham. Jeg hadde det vanskelig akkurat da og hadde tatt en pause fra de ukentlige møtene. Jeg sa at jeg satte stor pris på invitasjonen, men at tidspunktet ikke passet. Det var hyggelig å bli spurt, selv om jeg ikke var klar for å takke ja.
I september begynte jeg å gå på møtene igjen. Og der var Steve: frisk, intelligent og en ordentlig gentleman. Det høres kanskje enkelt ut, men det rommer mye når man vurderer hvem man har lyst til å tilbringe mer tid med.
Vi hadde vår første date i forrige uke. Så inviterte jeg ham hjem på middag på onsdag, og på lørdag skal vi treffes igjen. Plutselig har jeg flere avtaler å glede meg til, med en jeg allerede kjenner litt.
Han har også invitert meg til å feire Thanksgiving sammen med ham og sagt at han gjerne vil ta meg med til kirken sin en gang. Vi er helt i starten, så jeg vet ennå ikke hva dette kan bli. Jeg liker å oppdage nye sider ved en som allerede føles kjent.
Som 69-åring er jeg overrasket over å ha møtt en så fin mann. Jeg kjenner både spenning og varme. Akkurat nå gleder jeg meg til lørdag.
