Jeg er 27 og har vært singel i nesten et år etter et fem år langt forhold. I begynnelsen var det mye nytt i å klare seg selv. Det var fint å kunne ta avgjørelser uten å måtte tilpasse dem til en annen.
Jeg flyttet til et nytt land og møtte interessante mennesker jeg sannsynligvis aldri ville blitt kjent med om jeg fortsatt var i et forhold. Jeg har en flott vennegjeng, hobbyer jeg liker, og en karriere som går i en retning jeg er glad for. Når jeg sier at jeg trives med livet mitt, mener jeg det.
Men nå har nyhetens interesse stort sett lagt seg. Jeg savner å dele hverdagen med noen. En god dag kan føles litt tam når jeg ikke har den ene personen å dele den med.
Det er ganske konkrete ting jeg lengter etter: å våkne ved siden av noen jeg elsker, lage frokost til dem og ha en hel dag med felles planer foran oss. Å få vise omsorg gjennom de små, kjente tingene som etter hvert blir en del av det å være sammen.
De nærmeste vennene mine betyr enormt mye for meg. Men nærheten er annerledes. Jeg kan ha et godt og aktivt sosialt liv og samtidig savne å være kjæresten til noen.
Derfor har jeg blitt nysgjerrig på hvordan de single kvinnene jeg kjenner, har det. Mange virker ikke særlig opptatt av å finne et forhold. Jeg har fått det samme inntrykket når jeg har snakket med nye folk på arrangementer. Noen synes det er få aktuelle å date. Andre setter så stor pris på friheten sin at de ikke ønsker å endre på noe.
Jeg liker jo også friheten min. Det er der jeg blir litt stående fast. De fleste single mennene jeg kjenner, virker fortsatt innstilt på å få seg kjæreste etter hvert. Blant kvinnene i livet mitt virker ønsket mindre utbredt, eller i hvert fall mindre presserende.
Andres perspektiver har gitt meg mer å tenke på når det gjelder mitt eget datingliv. Men jeg lurer fortsatt: Trives kvinnene jeg kjenner uten romantisk kjærlighet, har de mistet troen på å finne den, eller setter de pris på noe jeg selv fortsatt holder på å lære å nyte?
