Jeg våknet av lyden av rennende vann. Det hadde vært mindre urovekkende om lyden kom fra et sted beregnet på vann. I stedet sto kjæresten min ved kommoden og tisset i en skuff.
Vi har vært sammen i omtrent seks måneder. Jeg er 26, han er 30, og fram til i natt trodde jeg vi var enige om hva møbler brukes til.
Han hadde vært ute med venner og kom til meg for å overnatte etterpå. Han var skikkelig full. Ordene fløt sammen, og blikket klarte ikke helt å feste seg. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra jobb og trengte en dusj. Da jeg var ferdig, hadde han sovnet på sofaen.
Jeg lot ham ligge og gikk og la meg. En sovende kjæreste i en sofa virket ikke som noe som krevde særlig oppfølging.
Så våknet jeg altså av dette.
Jeg ropte og spurte hva han drev med.
«Tisser?» svarte han, som om jeg hadde avbrutt ham med et ganske dumt spørsmål.
Da jeg spurte hvorfor han tisset i skuffen min, sa han: «Fordi jeg kan tisse her.» Han uttalte seg med stor sikkerhet til å være en mann uten noen som helst beslutningsmyndighet i saken.
Jeg fortsatte å rope til han sluttet, og fikk ham inn på det faktiske badet. Han var så full at jeg ikke tror han skjønte hva som foregikk. Jeg skjønte dessverre nok for oss begge.
Jeg tok på meg hansker og tømte skuffen. Alt gikk i vaskemaskinen. Det finnes kjedelig husarbeid, og så finnes det å håndtere sine egne gjennomvåte eiendeler mens man prøver å forstå hvordan kjæresten kunne ta så grundig feil av kommoden og toalettet.
Jeg sa at jeg skulle kjøre ham hjem. Det mente han ikke var nødvendig. Fra hans side gikk tydeligvis overnattingen helt greit.
Nå sover han på sofaen igjen. Jeg har gått inn på soverommet og lukket døra, for jeg var nær ved å si ting jeg ikke kunne ta tilbake.
Jeg er sint og kvalm, og aner ikke hvordan jeg skal møte ham i morgen tidlig. Vi er voksne mennesker. Jeg hadde ikke sett for meg at jeg måtte forklare hvorfor kommoden min skal få fortsette å være en kommode.
