På torsdag sendte hun jeg dater, to bilder av seg selv foran speilet og spurte hvilket antrekk som var finest til fredag. Jeg valgte det ene. Tydeligvis tilbyr jeg en praktisk kombinasjon av romantisk interesse og gratis klesråd.
Jeg er 29, hun er 27, og vi har holdt på i rundt fem uker. Vi har ikke avtalt å være eksklusive. Det visste jeg, og jeg hadde ingenting imot det. Helt til jeg plutselig fikk en liten jobb i garderobeavdelingen.
Etter at jeg hadde sagt hva jeg syntes, spurte jeg på tull hva vi skulle på fredag. Det virket som en naturlig åpning. Hun viste meg antrekk, og jeg var klar for å tolke det optimistisk.
Hun svarte at hun skulle ta noen drinker med en hun hadde matchet med. Så kom en leende emoji, som fikk ganske mye ansvar for stemningen i den meldingen.
Jeg ante ikke hva jeg skulle svare. Antrekket hadde jeg jo allerede stemt på, så det var ingen praktiske oppgaver igjen å gjemme seg bak. Hun hadde fått svaret sitt. Jeg hadde fått litt uventet informasjon om fredagen.
Det var ikke selve daten som plaget meg. Hun hadde ikke brutt noen avtale. Vi datet uforpliktende, og da kan andre folk være en del av bildet. Jeg hadde bare ikke sett for meg at jeg skulle bidra til forberedelsene.
Det er en liten, men merkbar forskjell på å vite at noen kanskje treffer andre, og å bli spurt hva de bør ha på seg når de skal møte dem. Det første er noe man vet. Det andre krever en innsats.
Kanskje hun syntes det var helt vanlig og avslappet å spørre. Kanskje emojien betydde at hun skjønte at det var litt kleint. Jeg vet fortsatt ikke, og jeg har heller ikke lyst til å gjøre to speilbilder til en diplomatisk krise.
Nå lurer jeg på om jeg skal si at det satte meg litt ut, eller bare ta det som et tegn på at vi legger forskjellige ting i dette. Hun er tydeligvis avslappet nok til å spørre. Jeg har ikke helt funnet ut om jeg er avslappet nok til å fortsette å velge antrekk.
