Da vi var sammen, hadde jeg byen hans lagret i værappen. Vi hadde et avstandsforhold, og han syklet til jobb. Derfor ble det å sjekke værmeldingen hans en del av morgenrutinen min.
Først så jeg på været hos meg, så hos ham. Hvis det regnet der, sendte jeg en melding og spurte hvor ille det var. Ofte fikk jeg et bilde tilbake av skoene hans som sto til tørk under skrivebordet. Det var en liten hverdagsting vi kunne dele når jeg ikke kunne være en del av den faktiske morgenen hans.
Det ble slutt for fire måneder siden. Jeg blokkerte ham og slettet meldingene våre. Byen hans ble derimot liggende rett under min i appen, med uavbrutt tilgang til oppmerksomheten min.
Et par ganger har jeg åpnet appen for å fjerne den. Begge gangene sjekket jeg været i stedet. Når jeg først var der, virket det rimelig å se hvordan det sto til. Sletteknappen kunne tydeligvis vente til etter værmeldingen.
I går spurte en venninne om jeg ville spise lunsj et sted vi kunne sitte ute. Jeg sa at det skulle regne hele uka.
Hun sjekket telefonen og sa at det skulle være sol fram til fredag.
Jeg var så sikker på at hun tok feil at jeg hentet fram appen for å vise henne. Et dristig standpunkt overfor en som faktisk hadde sjekket riktig by.
Der var regnet jeg hadde tenkt på. Og rett over sto navnet på byen hans.
Jeg sa at jeg hadde sett på feil værmelding. Vi avtalte lunsj, og uteservering var igjen en mulighet. Det var ikke så mye mer å forklare om været.
Senere åpnet jeg appen igjen for å se om regnet der skulle gi seg innen klokka seks.
Det er som regel da han sykler hjem.
