Jeg har blitt betatt av en barista på den faste kaffebaren min. Dermed har det å kjøpe kaffe blitt en mer krevende aktivitet enn nødvendig.
Hun er alltid hyggelig mot meg. Hun gir meg komplimenter for klærne mine og legger merke til når jeg har klippet meg. Hun hilser med navnet mitt, møter blikket mitt og sier ha det når jeg går. Jeg prøver å gi henne komplimenter tilbake, men i nærheten av henne blir det overraskende vanskelig å sette sammen en alminnelig setning.
Problemet er at dette kan bety at hun liker meg. Det kan også bety at hun er et vennlig menneske på jobb. Jeg har blandet sammen de to tingene før, så tilliten til min egen vurdering er passende lav.
På Halloween spurte hun om kostymet mitt og ble begeistret da jeg fortalte hva jeg skulle kle meg ut som. Hun ville se bilder. Vi endte med å vise hverandre kostymene våre og snakke om å gå på bar. Jeg fortalte at jeg liker gothkvelder på grunn av musikken, og sa at hun sikkert ville likt det.
Senere den uka sto hun og feide i nærheten av meg mens hun snakket med en annen stamgjest. Da tok hun opp gothkvelden og sa at hun hadde lyst til å dra, men ikke hadde noen å dra med.
Jeg hadde veldig lyst til å melde meg. Det kjentes som en åpning, kanskje til og med en ganske tydelig en. Men hun snakket med noen andre, og jeg ville ikke avbryte. Så jeg sto der, fullt tilgjengelig og fullstendig taus.
I dag fortalte hun om en date med en annen fyr. Slik hun beskrev den, hadde de stort sett sett på en serie og knapt snakket sammen. Hun fikk det ikke til å høres særlig spennende ut, men det tok likevel luften ut av invitasjonen jeg ennå ikke hadde kommet med.
Jeg har aldri bedt noen ut ansikt til ansikt. De tidligere forholdene mine begynte på datingapper, der man i det minste hadde en viss enighet om hvorfor man snakket sammen.
Her er hun på jobb, og det vil jeg respektere. Jeg vet heller ikke om daten betyr at hun treffer noen fast. Ville hun satt pris på en enkel invitasjon, eller gjør jeg en hyggelig kaffeprat til noe hun må håndtere midt i vakta?
