Jeg var tilbake på datingmarkedet i nøyaktig én måned. Jeg hadde sett for meg en lengre periode med nye bekjentskaper, løse avtaler og oppdagelsen av at en hyggelig samtale ikke nødvendigvis betyr at det er kjemi.
Den første jeg matchet med, var en veldig fin dame. Vi var på to dater, og jeg likte å være sammen med henne, men gnisten manglet. Ingenting gikk galt. Det var bare ingen grunn til å late som det var mer der.
Så var det en annen kvinne som skilte seg ut blant flere matcher. Jeg likte energien hennes med en gang. Tekstmeldinger ble til talemeldinger og bilder, og jeg begynte å glede meg til å høre fra henne. Samtalen gikk av seg selv. Vi trengte ikke sette ned en komité for å holde den i gang.
Da hun sa ja til å møtes, ville jeg at vi skulle gjøre noe sammen. Hun hadde nevnt at hun likte escape room, så jeg bestilte et. Vi hadde allerede snakket om mye. Nå kunne vi se hvordan vi fungerte sammen når vi frivillig betalte for å få et problem.
Kjemien var der da vi møttes også. På første date tok vi på hverandre og kysset. På den andre lå vi sammen.
Jeg hadde bevisst latt være å ta opp sex før vi møttes. For meg kan slike samtaler på datingapper skape forventninger før man engang vet om man liker å sitte ved siden av hverandre. Jeg ville møte henne og se hva som skjedde.
Det som overrasket meg, var hvor naturlig nærheten føltes. Vi hadde begge lyst til å være tett på. Kyssing og kos førte noen ganger til mer, med en gjensidig lyst jeg hadde savnet i det forrige forholdet. Jeg slapp å lure hele tiden på om nærheten var ønsket.
Vi gjør også små ting for hverandre. Vi liker å tilbringe tid sammen og dele øyeblikk som kanskje ikke høres særlig spennende ut når man forteller om dem.
Jeg husker hvor mye jeg selv trengte å høre at ting kunne bli annerledes. Jeg kan ikke love noen når det skjer, og jeg vet at det ikke er enkelt å gå fra noen. Jeg hadde i hvert fall ikke ventet at livet mitt skulle forandre seg så fort.
Nå drikker vi morgenkaffe sammen. På et eller annet vis er det også en av de spennende nyhetene.
